Den handler om at alle utstillingsfigurene i naturhistorisk museum blir levende, og det burde virkelig vært vilt og vittig. Mammuten er løs. Steinalderfolka kommer løpende. Aku Aku-statuen snakker med stemmen til bror til Raymond. Dinosaurskjelettet leker. Hvordan ble det kjedelig?
Underholdningsevnen stamper i kliss, for Stiller spiller en uferdig fyr som ikke er inntagende, men ynkelig. Det er bare trist at sønnen hans oppfatter pappa som en tulling, for han er det. Mannen har ikke ett eneste forsonende trekk – og når han gjør noe bra, er det bare flaks, så du tar deg i å frykte hva som skjedde med far og sønn da filmen var slutt. Hvor mange dager ville det gå før den rotløse masekoppen dreit seg ut igjen? Ei uke? En time?
«Natt på museet» burde vært en frodig flesk-til-film. Den tusler seg uforløst inn i tristheten.