Det er synd, for barneskuespilleren Rebecca Emilie Sattrup som spiller jentungen Dina, har en så krevende oppgave at hun kunne trengt mer hjelp av de voksne rundt henne.
Nå kan det hende at en ung målgruppe i kinosalen overhodet ikke bryr seg om slikt. «Skammerens datter» er en filmatisering av første bind i en populær fantasyserie signert danske Lene Kaaberbøl. To av bøkene, beregnet på 10-14-åringer, ble gitt ut på Samlaget i 2003 og fikk god anmeldelse i barnebokkritikk.no.
Er man hekta på bøkenes univers, er det fullt mulig at dette er en innertier, befolket som storyen er med godhjertede mennesker som må slåss mot veldig slemme folk. Det eventyraktige middelalderpreget er umiskjennelig: Den onde adelsmannen Drakan vil tilrane seg makten i fyrstedømmet Dunark ved hjelp av glupske drager som han aler opp i fyrsteborgens kjeller. De er utmerket animert i filmskapernes datamaskiner.
Selv synes jeg manusforfatter Anders Thomas Jensens bearbeidelse til film er for oppskriftsmessig og heseblesende, og akkompagnert av musikk som for tydelig forteller om vi skal slappe av eller bli engstelige for hvordan det går. Skulle dette bedømmes som et voksent filmunivers, ville innvendingen bli at figurene er for svart-hvitt utformet. Men for barn ned i 11 års alder er den enkle framstillingen av onde og gode kanskje nødvendig.
Skammerens evner Sentralt i historien står Kaaberbøls moralske utforming av heksens evner. Melussina (Bonnevie) er skammer, hvilket vil si at hun med sitt blikk kan se inn i andre mennesker og få dem til å avsløre sin skam over det onde de har gjort. Dermed kan hun avgjøre om en mistenkt person har begått en forbrytelse, for eksempel mord. Som en slags middelaldersk sannhetsdetektor benyttes skammeren av rettsvesenet i Dunark til å avsløre ugjerningsmenn.
Dramaet skrur seg til da skammeren kjapt nøytraliseres av Drakan og fengsles fordi hun ikke vil bekrefte hans påstand om at arveprinsen Nico (Oftebro) har drept sin egen familie. Den onde rivalen sikler jo etter å innta tronen.
Som sagt, den norske skuespilleren gis knapt med tid til å levendegjøre sin rollefigur. Langt mer spillerom får Peter Plaugborg og Stina Ekblad til å framstille Drakan og hans mor som et avsindig maktsykt par, godt understreket av de ravnsvarte gevanter de er kledd opp i.
I fangehullet sitter Bonnevie tålmodig med sitt lange, lange hår og får ikke gjort stort mer enn å vente på sin egen henrettelse. Datteren Dina – som har arvet skammerevnene hennes – må kjempe ute i det fri for å berge både moren og den uskyldige Nico fra å tas av dage.
Barneskuespilleren Sattrup har et vakkert og merkelig voksent ansikt, men blir for stiv til å bære alle de følelsesmessige og dramatiske utfordringene som skammerdatteren utsettes for. At Dina får en venninne i byens bakgater, hjelper til å skape mer liv i spillet. Synd da at ikke regissør Kenneth Kainz benytter de voksne skikkelsene enda bedre til å skape levende dialoger rundt Dina.
Som i så mange fantasy-bøker for ungdom, står slaget mellom den onde overmakt og noen få mennesker som kjemper for det gode. At unge Dina med sin magiske tankekraft til slutt får folkehopen til å vende seg mot den onde Drakan, er løst på en virkningsfull måte.
Så får det ikke hjelpe at min snusfornuft hvisker at det neppe er så enkelt å snu en forsamling som er fanget av maktens falske propaganda. Men i en film beregnet på barn og ungdom må man kanskje skape en så positiv slutt – til tross for at det ligner på en ønskedrøm?