Denne filmen er basert på et teaterstykke, noe den bærer preg av på godt og vondt. Den forteller historien om hvordan den tyske generalen Dietrich von Choltitz (Niels Arestrup) sensommeren 1944 trosset Hitlers ordre om å sprenge i stykker Paris. Filmen er altså basert på en sann historie, selv om kunstneriske friheter etter alt å dømme forekommer.
Regissør Volker Schlöndorff kunne gjerne utnyttet filmmediets fortrinn ved å vise flere kampscener og oversiktsbilder over lysenes by. I stedet vender han seg først og fremst innover og presenteres er nærmest klaustrofobisk skildring av dramaet som utspiller seg i von Choltitz' indre gemakker i det ærverdige hotellet Meurice, hvor generalen og hans stab har installert seg.
Filmen har egentlig bare to roller, von Choltitz og den svenske diplomaten Raoul Nordling (André Dussolier). Sistnevnte sniker seg usannsynlig nok inn i generalens hovedkvarter gjennom en hemmelig inngang, i beste James Bond-stil. Så starter en dragkamp hvor Nordling virkelig må vise at han fortjener lønna.
Utfallet kjenner vi jo, så det er personportrettene som først og fremst skaper nerven i handlingen. Vel så interessant som filmen selv, er det å reflektere over hvordan Europa hadde sett ut hvis planen om å utslette Paris hadde blitt gjennomført. Det blir etter hvert mer og mer tydelig at disse tankene også plantes hos Choltitz, og Schlöndorffs skildring av den krigstrøtte generalens dilemma er levende og intenst skildret. Det er så vi nesten glemmer at vi ser filmatisert teater. Men bare nesten.