De to vakre kvinnene Claire og Laura (Anaïs Demoustier og Isild Le Besco) har tilsynelatende alltid hatt et friksjonsfritt, nært forhold og fortalt hverandre alt. Men når Laura blir syk og dør som 27-åring, viser det seg at hun ikke delte absolutt alt med venninnen likevel. Claire vandrer nemlig uanmeldt inn i huset til hennes etterlatte ektemann, David (Romain Duris), og oppdager at han er iført parykk og dameklær, pent sminket og med rød neglelakk.
Denne hangen til å kle seg ut som kvinne, forteller han, var noe Laura visste om, men som han ikke hadde behov for å leve ut mens hun levde. Han ber også Claire om å holde oppdagelsen for seg selv.
Dermed oppstår en ny fortrolighet mellom de to. Regissør Francois Ozon utforsker mellomrommene mellom tradisjonelle kjønnsroller på en respektfull og interessant måte. Alt er iscenesatt i en småborgerlig, konservativ ramme, hvor denne typen avvik må holdes skjult for enhver pris. Det bryter sånn sett med det stereotypiske bildet av franskmenn som fordomsløse og seksuelt frigjorte.
Filmen tematiserer kjønnsidentitet på en tankevekkende måte, men jeg stusser litt på hvorfor den mannlige hovedpersonens nye, seksuelle oppvåkning så til de grader ser ut til å dominere hvert øyeblikk av livet hans. I en periode hvor han sørger over tapet av kona og skal etablere sitt nye liv som alenefar til en liten baby, er det vanskelig å forstå at han er i stand til å bruke så mye energi på å glede seg over å sminke seg, sy om kjoler og shoppe klær, vesker og parfyme. Han framstår kort sagt som så ekstremt selvopptatt at det er vanskelig å ta ham på alvor.