Less is more. Denne "sannheten" fra moteverdenen har ikke ingen hos Marvel eller Disney eller regissør og manusforfatter Joss Whedon tenkt på i det hele tatt i arbeidet med "Avengers: Age of Ultron". Ikke så rart: når du skal følge opp tidenes på alle måter største superheltfilm, er det vel bare naturlig å tenke større, bedre, enda mer spektakulær og teknisk avansert. Men uansett hvor fabelaktig det er når hele godteposen av de største superheltene, og enda noen til, jobber på samme team for sammen å redde menneskeheten, planeten og universet: det er en grense for hvor mange eksplosjoner, teknologisk avanserte roboter, slåsskamper, krigshandlinger, forfølgelsescener – og superhelter – du greier å fordøye i én og samme film. "Age of Ultron" er farlig nær å tråkke over denne grensen. Fordi den utmatter og bedøver like mye som den underholder.
Riktignok er det tegn til at Whedon har prøvd å balansere teknologisk kaos og mekanisk krig med både menneskelighet, følelser og moralisme. Her får vi både en gryende romanse mellom to av superheltene, lengsel etter et roligere familieliv og eksistensielle resonnementer om krig og fred og sånn. Og ikke minst humor i form av kjappe replikker. Noe som bidrar til å gjøre dette mørkere, villere, strammere og morsommere Avengers-eventyret for viderekomne Marvel-kjennere likandes nok i all sin overflateskildring.
Tony Stark alias Iron Man, spilt av den karismatiske Robert Downey jr., er den naturlige autoriteten i Avengers-teamet. Sammen med Bruce Banner/The Hulk har han utviklet en kunstig intelligens i et fredsbevarende program. Men noe går galt når programmet materialiser seg i roboten Ultron (med stemmen til James Spader). Som har sitt eget syn på hvordan verden skal reddes. Det sammenfaller ikke med Avengers' syn, og heltearsenalet får litt av en oppgave år de skal redde alt og alle fra den onde Ultrons grusomme planer. Hele kloden, men også laboratorier og møterom, blir arena for kampen mellom det gode og det onde som følger.
Det mystiske tvillingparet Pietro og Wanda Maximoff, alias Quicksilver og Scarlett Witch, er forfriskende nye karakterer. Og de opprinnelige Avengers får igjen vise, både sammen og etter tur hver for seg, hva de er gode for. Superhelter som Thor, Iron Man, Captain America og Hulken er jo imponerende nok i seg selv og i egne filmer. Når hele gjengen samles på samme laget blir det mindre tid på hver av dem, og lite og ingenting om deres bakgrunn.
Joss Whedon har skrudd sammen et svært så spennende manus, teknisk-komplisert nok til å holde oss på alerten, visuelt stilig nok til å fjetre oss. Rollebesetningen er suveren, filmuniverset Marvel Comics har bygd de siste årene er virkelig imponerende. Effektene er selvsagt spektakulære, men på dette nivået kunne de godt vært mer nyskapende. Ut fra ambisjonene om å lage en enda større superheltfilm enn eneren er jobben til de grader vel utført. Men som en virkelig god filmopplevelse hadde det gjort seg med mindre av det meste: færre eksplosjoner, mindre kaos og møljenærkamper i kø. Og gjerne færre superhelter om gangen også.