Dette må være den mest fascinerende og overraskende skrekkfilmen jeg har sett på mange år.
Plottet er isolert sett til å kjenne igjen. Det dreier seg i grove trekk om en slags send det videre-forbannelse, i dette tilfellet en som overføres mellom mennesker som har seksuelt samkvem. Forbannelsen, som tar form av ulike mennesker, beveger seg langsomt. Det samme gjør kameraet. Regissør David Robert Mitchell har etablert et lavmælt, 70-tallsinspirert miljø, hvor tenåringene som portretteres kjører utdaterte biler og ser svart-hvitt-filmer på antikvariske fjernsynsapparater. Vennekretsen i den søvnige Detroit-forstaden lever sine relativt begivenhetsløse liv tilsynelatende uten tilstedeværende voksne. Det oppleves ikke som spesielt realistisk, men bidrar til at historien kan fortelles med et minimum av forstyrrende elementer.
Maika Monroe gjør en strålende rolle som den jagede Jay, nabolagets skjønnhet som dessverre gikk på date med en fyr som sendte den nifse mare-forbannelsen videre til henne. Hun klarer å formidle redselen helt uten vanlige sjokkeffekter og rask klipping som skal få seeren til å kveppe til i stolen.
Godt hjulpet av effektfull musikk bygges det opp en mørk stemning som er skremmende og ekkel, men også underlig vakker. Mitchell styrer sikkert klar av de aller fleste klisjeer, motstår fristelsene til å legge inn sjokkeffekter der det hadde vært lett å bruke dem, og lar i stedet historien utfolde seg langsomt, men nådeløst. Det er elegant, stilsikkert og fascinerende utført. En og annen løs tråd blir liggende igjen, men det styrker filmen mer enn det svekker den.