Den amerikanske high school-komedien har de siste årene levd ganske så greit på Nerden versus Den populære. Men nå når nerdene styrer verden, og de populære bitchene og de dumme idrettsheltene for lengst er oppbrukt, har Hollywood funnet en ny merkelapp til det utrivelige, amerikanske high school-hierarkiet å lage film om. DUFF står altså for Designated Ugly Fat Friend. "Men: ikke ta forkortelsen bokstavelig! Du trenger verken være stygg eller feit, bare styggere enn dine pene venner, slik at de virker enda penere ved siden av deg. Du er sikkert smart og morsom, men ingen vil være kjæresten din".
Så har vi Bianca (Mae Whitman), en morsom, småfrekk og smart seniorelev. Bestevenninne med de populære jentene Jess og Casey, hemmelig forelsket i gitarhelten Toby. Livet er topp. Helt til hun oppdager at hun er stemplet som en DUFF. Da blir livet så vanskelig at hun må søke krisehjelp hos nabogutten, den populære idrettshelten Wes. Da vet du for lengst både hvordan filmen kommer til å ende, hva slags karikerte typer du vil møte underveis, og hvordan moralprekenen blir til slutt.
Om DUFF er en menneskelig merkelapp hentet fra virkeligheten eller om filmskaperne har funnet på den selv, anes ikke. Den er uansett så idiotisk og banal at den ikke er verd en film. Enda mer idiotisk blir det når filmen moraliserer og belærer oss om fordommer og menneskelige merkelapper den selv har bidratt til å etablere. OG samtidig både navnedropper og harselerer med sosiale medier, nettroll og moderne teknologibesettelse. OG vil være kontroversiell og politisk korrekt samtidig. Snakk om hykleri.
Lyspunktet er Mae Whitman, som er herlig god som den frustrerte Bianca. Til tross at følelseslivet til rollefiguren hennes er helt ubegripelig ulogisk.