Regi: Anne Sewitsky. Manus: Sewitsky og Ragnhild Tronvoll. Med: Anneke von der Lippe, Ine Wilmann, Simon Berger, Silje Storstein. Norge 2015. 1 time 46 minutter. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
At regissør Anne Sewitsky iscenesetter et seksuelt forhold mellom to voksne halvsøsken, kan lyde spekulativt. Men før jeg mener noe som helst om den saken, la oss først rydde litt rundt fenomenet.
Det er kulturbestemt hvordan et samfunn ser på en seksuell relasjon mellom mennesker som er nært beslektet. Når det gjelder halvsøsken, kan det genetiske slektskapet sammenlignes med forholdet mellom søskenbarn. Skepsisen har en biologisk årsak og skyldes selvfølgelig frykten for innavl som gir økt risiko for sykdom.
Juridisk defineres sex mellom halvsøsken i en rekke land – Norge inkludert – som incest og rammes av straffeloven. I noen få land i Europa (Nederland og Sverige) tillates ekteskap mellom halvsøsken hvis man får regjeringens godkjennelse.
Drevet av psykiske lengsler
Mot den kulturelle konteksten møtes halvsøsknene Charlotte og Henrik i en alder av pluss/minus 30 år, uten å ha hatt noen kontakt før i livet.
Nå opplever jeg ikke at Sewitsky og hennes medmanusforfatter Ragnhild Tronvoll finner på dette bare for å lage et pirrende plot fra et forbudt område (skjønt de vet utmerket godt at sex i uvante settinger selger billetter). Sjelden har jeg sett en historie der det fysiske begjæret så åpenbart er utløst og drevet av psykiske lengsler.
Henrik er godt etablert med kone, ett barn, travel jobb og råflott funkisvilla. Charlotte er frilanser i et dansestudio og kjæreste med bror til bestevenninnen Marte. Men den sterke magneten som drar halvbror og halvsøster mot hverandre og vekk fra deres respektive partnerne, er den felles opplevelsen av at moren deres forsømte dem så å si fra fødselen av.
Dermed framstår sexen dem imellom som et irrasjonelt, desperat, nesten aggressivt surrogat for tapt morskjærlighet. Forholdet er ikke noe de to kan få anerkjent offentlig, blant annet virket det ekkelt på Charlottes kjæreste da han oppdager hva hun holder på med. Men Sewitsky lykkes likevel med å gjøre det forståelig at en slik sosialt uakseptabel relasjon utvikler seg.
Det mest interessante
Likevel er det noe irriterende med at regissøren gjør halvsøskenrelasjonen seksuell. Det skygger nemlig for det mest interessante i filmen: "De nærmeste" leverer et sterkt portrett av en dypt selvsentrert mor (godt spilt av Anneke von der Lippe) og de psykiske skader hun har påført sine barn, først ved å stikke av fra sønnen Henrik, dernest ved aldri å gi datteren Charlotte en følelse av å være ønsket og elsket.
Slik gir Sewitsky et sørgelig tidsbilde av en generasjon unge voksne som strever med å finne seg selv.
Dessverre blir Henrik (Simon J. Berger fra Sverige) en pappfigur som regissøren altfor naivt og lettvint lar flytte fra kona. Derimot skildres Charlotte fyldig – nydelig spilt av Ine Marie Wilmann – der hun klenger seg innpå og kopierer bestevenninnen og hennes familie, også det en erstatning for alt hun selv savner. Blant filmens såreste scener er oppgjøret og gjensynet mellom Charlotte og Marte, utmerket tolket av Silje Storstein. Den slags venninnestudier skulle jeg gjerne sett mer av i norsk film.
Filmen lar rikelig med heavy følelser bli luftet ut med slåssing og tårer. Da er det godt at regissøren fletter inn solide pustepauser med ballettundervisning som Charlotte gir til barn på danseinstituttet. Slik skaper Sewitsky en fin balanse mellom miljøtegning og personskildring.
Hvordan ender det hele? Regissøren peker på at forsoning er mulig mellom nære familiemedlemmer. Men hva det umulige halvsøskenforholdet angår, flykter hun ut i en åpen slutt. Det virker dessverre litt feigt.