(Marie Heurtin) Regi: Jean-Pierre Améris. Med: Ariana Rivoire, Laure Duthilleul, Martine Gautier, Sonia Laroze med flere. Frankrike 2014. 1 time 34 minutter. Aldersgrense: 7 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
En håndverker kommer kjørende med hest og kjerre. Med seg har han sin 14 år gamle datter, bundet med tau fordi hun ellers vil stikke av. Hun kjenner sola varme i ansiktet, hun kan føle farens velkjente ansiktsformer med fingrene, men hun verken hører eller ser hvor de er på vei. Da han leverer sitt døv-blinde barn i et nonnekloster for å slippe å legge henne inn på et sinnsykeasyl, gjør hun som hun pleier når hun blir utrygg: Klatrer opp i et tre.
Ga barnet til nonner
Om ikke funksjonshemmede ble satt ut i skogen for å dø, sto de iallfall i fare for å bli stemplet som idioter og stuet vekk. Men pappa Heurtin nektet i 1895 å overlate datteren til fullstendig isolasjon. I stedet håpet han at nonner som arbeidet med døve barn, også kunne ta seg av den døvblinde piken.
Regissør Jean-Pierre Améris får godt fram at å mangle både hørsel og syn er et mye større handikapp enn bare å være døv. Grunnen er at det setter opp et – nesten – uoverstigelig gjerde for å fatte at tilværelsen kan beskrives med ord og omtales gjennom språk.
Knekke språkkoden
Én nonne i Larnay-klosteret følte seg kallet til å ta seg av Marie. Men søster Marguerette må utholde måneder med forgjeves strev for å få jenta til å begripe sammenhengen mellom en gjenstand hun kan føle med hendene, og tegnet som knyttes til gjenstanden.
Filmens store utfordring er å få oss seende og hørende til å forstå hvor enorm utfordringen er når de to sansene mangler. Regissøren er på nippet til å lage for mange scener der Marie blir rasende fordi hun blir redd. Men effekten blir desto større da jenta knekker koden, erobrer språkets verden og blir velfungerende i et sosialt fellesskap. Rørende og severdig.