Regi/manus: Aslaug Holm. Med: Markus, Lukas, Tore Buvarp, Aslaug Holm. Norge 2015. 1 time 46 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen. Mange vil huske gutten i gresset som kikker drømmende opp på skyene, et bilde som reklamerer for «Boyhood». Det viser Ellar Coltrane som seks-åring, barneskuespilleren som Richard Linklater fulgte gjennom 12 år i en film om to søskens oppvekst. Regissørens egen datter spilte guttens storesøster.
Minnet om bildet dukker brått fram i hukommelsen et stykke uti Aslaug Holms dokumentar "Brødre": Plutselig ligger en av sønnene hennes i gresset og kikker opp på himmelen. Det er et betagende øyeblikk da de to filmene lenkes sammen av en scene som blir ikonisk. Begge regissørene har – uten å vite om hverandre – filmet barnet i en identisk positur: En gutt ligger på bakken og undres. På livet. På tilværelsen.
Gutter blir unge menn
«Boyhood» fascinerte ved at Linklater brukte samme barneskuespiller slik at vi fikk se guttens ansikt og kropp forvandles til den unge mannens utseende. Nå gir Holm oss en parallell opplevelse idet hun følger sønnene Lukas og Markus fra de er fem og åtte år og til de åtte år senere er blitt tenåringer. Igjen avdekkes ansikters og kroppers forunderlige forandring og modning.
Men så stanser likheten. Linklaters film skildret en oppdiktet familie. Svakheten, synes jeg, var at storyen viste stereotype figurer og gjennomsnittlige hendelser i en hvit middelklassefamilie, uten tanke på at USA er segregert og klassedelt.
Blir ikke for privat
Holms prosjekt er utelukkende dokumentarisk. Hun pendler mellom sommerferieøyeblikk fra barndomsøya Smøla og hverdagshendelser på Sagene i Oslo. Fra 450 timer med opptak lykkes hun i å hente ut scener som løfter helheten, gir dybde og perspektiv. Dermed unngår hun at «Brødre» framstår som en privat, uinteressant minnebok, noe prosjektet lett kunne blitt i en ureflektert regissørs hånd.
Fra guttenes yngste år har Holm bevart filosofiske funderinger som enhver kan ta til seg. Som da minstemann utbryter at "jeg bryr meg bare om meg sjøl". Eller da mamma Aslaug får svar som fortjent etter å ha spurt brødrene om hvorfor hun filmer dem: "Du vil at jeg skal huske deg når du dør!".
Bare i én episode holder rollen som mor og regissør på å vase seg skikkelig sammen da den ene sønnen forlater klasserommet mens Holm filmer, og hun må be ham gå tilbake for at det ikke skal bli pinlig. Det er en ærlig synliggjøring av et dilemma.
Årenes gang
Hadde Holm nøyd seg med å filme opptrinn fra skolegård, klasserom og fotballbane der pappa Tore Buvarp er guttenes fotballtrener, vil dette endt i kategorien sjarmerende, men ordinært. Men fordi hun blander inn scener fra Smøla, lykkes hun i å gi det moderne bylivet en historisk resonans-bakgrunn. En riktig perle er det at regissøren fletter inn autentiske opptak fra da bestefaren hennes fanget en hval på skuta Dyrnesvåg og hun selv står som 10-åring på kaien og ser på.
Slik blir «Brødre» et poetisk, skjønt bilde av tiden som aldri stopper, av årene som er lik vindpust, av øyeblikk vi må ta vare på.