Regi: Tim Johnson. Med: Norske stemmer. USA 2015. 1 time 33 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Barn.
Se for deg noen ekle romvesener med fire fingre, seks bein og syntetiske farger og vips har du, nei, ikke smurfene, men bøffene.
At filmen er salgbar i USA, skyldes at animasjonsselskapet Dreamworks har fått folk som Rihanna, Jennifer Lopez og andre berømtheter til å gi stemme til figurene. Hvem de norske stemmene er, har jeg ikke oppfattet, men mange av dem ligger i et slitsomt toneleie.
Teit handling
Historien er teit. Bøffene lander i New York og tvangsflytter beboerne til Glade menneskeby (som viser seg å være i Australia) for så å innta de forlatte husene i metropolen. Enda teitere er det at romvesenene – for å understreke at de er forskjellige fra menneskene – ikke kan snakke vårt språk. Det fører til at man må holde ut setninger som "dette er den besteste dagen noensinne", "hva menes du?" og "du harer meg til selskap".
Når "Hjem" berger 2-eren, skyldes det at et etterlatt menneskebarn, jenta Tip, har en viss sjarme som langt om lenge smitter over på bøffen Oi. Men for øvrig er filmen preget av produktplassering (det skytes med navngitte sjokolader) og elementer fra moderne datateknologi (strevet med å huske passord) som nok kan more foreldre en stund, men ikke berger en barnefilm.
Plattheter
Visst blir det en moral til slutt, men den er til forveksling lik det vi i årevis har fått fra Hollywood: Finn deg en venn, vær trofast mot ham/henne, våg å stå opp mot de slemme – gorgene heter de her – og så videre. Det hele er smurt inn i klisjéfylt feelgood-pop av typen "feel the light shining in the dark of night. The stars so bright" og lignende plattheter.
Kan ikke norske barnefilmskapere berge oss fra dette syntetiske mølet?