«Eventyret om Askepott» er en ny versjon av den folkekjære historien fortalt tusenvis av ganger. Handlingen er lik den vi kjenner fra «Tre nøtter til Askepott» som på nostalgisk vis markerer juledagen for mange nordmenn. Askepott blir nektet å gå på slottsball av sin slemme stemor og enda slemmere stesøstre. Med litt magi kommer hun seg dit likevel.
Filmen er visuelt sett en ren nytelse. Effektene gjør filmen levende og følelsesladet.
Alt ser veldig fint og flott ut, men man kommer ikke unna forutsigbarheten. Utfordringen med å gjenfortelle en historie kjent over hele verden, har regissør Kenneth Branagh løst best i den første halvtime av filmen. Vi får se mer av livet til Askepott før den stygge stemoren kommer inn i bildet. Det bygger opp karakterene og gjør at vi forstår bedre hvorfor faren til Askepott velger å gifte seg med den frekke heksa. Men når forberedelsene til slottsballet begynner, vet vi hva som kommer. På grunn av få nye tvister, blir det litt kjedelig i filmens midtparti.
Alternativt kunne Disney tryllet frem en hypermoderne versjon av historien. Askepott iført joggebukse som spytter og raper. Eller en politisk vridning med Askepott som blodrød feminist i protest mot slottsballet og det hele. Likevel er jeg mest glad for at Disney har «kjørt safe». Det er nok et riktig valg ikke å tulle med historien vi alle er så glade i, selv om de kunne tatt seg et par små friheter.
Lily James passer fint i rollen som uskyldige Askepott. Som en rød tråd gjennom filmen gjentas rådet moren til Askepott ga før hun døde, om alltid å være tapper og snill. En tidløs moral som vi har godt av å bli påminnet innimellom.