Alle landstrykere jeg møter er på flukt fra et traume, sier en landstrykerskribent Cheryl Strayed (Reese Witherspoon) treffer langs sin endeløse vandring langs Pacific Crest Trail, USAs tøffeste fottur, som strekker seg fra Mexico til Canada. Men Cheryl vil ikke ha på seg at hun er en landstryker. Og traume? Nja. Men noe flykter hun fra, og noe håper hun å finne igjen mens hun vandrer alene med tung oppakking og null erfaring.
Hun er ikke den første frustrerte i-landsinnbygger som velger den øde naturen som åsted for å utfordre egne grenser og realisere seg selv. Sikkert ikke den siste heller. Men selv om det også her er tilløp til Paolo Coehlo-livsvisdom i svingene, er det ikke hva Cheryl erfarer og oppnår som gjør "Wild" til en såpass fascinerende film.
Reese Witherspoon gjør sin kanskje aller beste skuespillerprestasjon noensinne som den vandrende Cheryl. Etter at sorg fikk livet til å rase og hun mistet seg selv, har hun nå overvunnet heroinavhengighet. Men hva nå? For få finne ut det, legger Cheryl ut på styrkeprøven i vill natur. Alt er lite gjennomtenkt, og Cheryl har ingen langturerfaring.
At Witherspoons Cheryl ikke er et udelt sympatisk bekjentskap, gjør både vandreprosjektet og filmen mer interessant. Nick Hornbys elegante manus har i regissør Jean-Marc Vallée kyndige hender blitt en ganske begivenhetsløs, men poetisk og styggvakker historie. Og i kortklipte, fragmentariske tankeflash avdekkes gradvis Cheryls uglamorøse og mørke fortid. Ikke at den er så særegen.
Men denne sitrende, kontrastfulle sammenflettingen av fortid og nåtid gjør "Wild" er en atskillig bedre film enn Cheryl Strayeds historie er interessant.