Regi/manus: Henrik Martin Dahlsbakken. Med: Åsmund Høeg, Ingar Helge Gimle, Fredrik Grøndahl, Lia Boysen, Isabel Christine Andreasen. Norge 2015. 1 time 15 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Ikke vet jeg hva den 25 år gamle filmskaperen har opplevd som tangerer handlingen i "Å vende tilbake". Men følelsene er så troverdig skildret at de røper noe selvopplevd, uten å virke melodramatisk.
Få norske regissører har tatt tak i erfaringer hos norske soldater i utlandet. Regissør Sara Johnsen skildret i "Upperdog" (2009) en bygdegutt med sår i sjelen etter tjeneste i Afghanistan. Men det ble for overfladisk.
Dermed står Susanne Biers "Brødre" og Ken Loach' "Route Irish" som det siste tiårets ypperste drama om hjemvendte soldater.
Ingen jubelsang
I Dahlsbakkens sterke bidrag får en mor og to sønner endelig far hjem fra Afghanistan. Det blir ingen jubelsang om hvor spennende det er i krigen. Snarere minner det om smerten over drap i premierefilmen "Drone" (se anmeldelse).
Ventingen har gjort mor Anna nervøs og sengeliggende, og i skildringen av forholdet mellom 18 år gamle Oscar og lillebroren Fredrik pipler det fram aggresjon. Det fine med Dahlsbakkens regi er at han ikke forklarer alt i hjel. Vi vet ikke hvor lenge far Einar har vært borte, men at han ikke finner tonen med sønnene er åpenbart. Hva plager ham?
Leter etter pappa
Verre blir det da faren plutselig går på jakt, og hovedhandlingen svives i gang: Brødrene drar for å lete etter pappa i fjellet. Unn dere å se hva som skjer.
Først syntes jeg at sønner og far (Ingar Helge Gimle) blir spilt i mutteste laget. Så forsto jeg at under det såre og ampre ligger et vell av fortvilelse. Langsomt åpner filmen seg mot et sorgtungt indre landskap, like nakent og forfrossent som den storslåtte naturen dramaet utspiller seg i. Det er flott gjort.