År om annet får vi filmer om mennesker som blir demente av Alzheimers. Å rammes av denne hjerneødeleggende sykdommen er dypt tragisk, både for den det gjelder og for de pårørende.Men et skakende tema er ikke i seg selv en garanti for at filmatiseringen vil gripe oss. Alzheimers-skjebnen er gjort bedre før, som spillefilm så vel som dokumentar. Det kommer jeg tilbake til.
Flott spill av Moore
Det beste argumentet for å se "Still Alice" er tolkningen som Julianne Moore, en vidunderlig dyktig skuespiller, gir av den glupe lingvistikk-professoren Alice Howland. Bare 50 år gammel får hun de første ekle symptomene på at noe er galt. Plutselig glipper ordene mens hun foreleser, og snart opplever hun at hodet ikke fungerer som det skal. Moore gir en troverdig framstilling av fortvilelsen til Alice.
Likevel griper jeg meg i å tenke at regissørene Richard Glatzer og Wash Westmoreland skaper en litt for pedagogisk historie av hvordan plakket langsomt bryter ned en intelligent hjerne. Etter hvert som Alice husker, gjenkjenner og forstår stadig mindre, oppstår såre situasjoner og vonde misforståelser mellom Alice, ektemannen og deres tre voksne barn.
Mer vellykkede
Likevel er det noe uforløst og stivt i skildringen av familiemedlemmene rundt Alice. La meg begrunne det med noen mer vellykkede Alzheimers-filmer:
I «En sang for Martin» (2000) av danske Bille August rammes en komponist av sykdommen. Scene for scene skaper regissøren hendelser som dufter av glede, oser av sinne, drypper av sorg. Skildringen av komponistens kone viser hvor langt et menneske kan strekke seg for å pleie den hun er glad i. Kammerspillet mellom to ektefeller som sykdommen sliper ned, støttes av sønner, døtre, barnebarn på langt frodigere vis enn i "Still Alice".
I «Iris» (2001) får den britiske romanforfatteren Iris Murdoch samme sykdom, betagende spilt av Judy Dench. Iris får formidabel hjelp av ektemannen (Jim Broadbent) i scener som Alec Baldwin knapt er i nærheten av som mannen til Alice.
Jeg husker «Iris» som et rørende dokument om en kjærlighet som utholder den dypeste motgang. Det skyldes også at «Iris»-regissør Richard Eyre kontrasterte nåtidens tragedie med ekteparets yngre år. Iscenesettelsen fungerte langt bedre enn det Glatzer og Westmoreland prøver på med noen utydelige video-opptak fra Alices fortid.
Stillferdig dokumentar
Nevnes må også den norske dokumentaren «Min elskede» der regissør Hilde Korsæth laget en nøktern og ærlig fortelling om tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen og kona Laila Lanes, to modige mennesker som valgte åpenhet omkring hans demens-sykdom. På stillferdig vis fikk filmen fram hvordan kjærligheten mellom den friske og den syke overvinner mye av smerten mens det ennå er tid. Likevel er det klart at fiksjonsfilmen kan skildre nedbrytingen av et klokt hode på måter som en dokumentar knapt kan fange inn uten at det blir krenkende. Men manus og regi i «Still Alice» tar dessverre ikke ut hele potensialet.