Regi: James Marsh. Med: Felicity Jones, Eddie Redmayne, Emily Watson, David Thewlis, Charlie Cox, Harry Lloyd med flere. Storbritannia 2014. 2 timer 3 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Visst er det imponerende med forskeren Stephen Hawking som i en meget syk kropp har laget avanserte teorier om universets sorte hull. Men det som gjør inntrykk i virkeligheten, ødelegges av at regissør James Marsh og hans manusforfatter forgyller kona Janes samliv med det handikappete geniet.
Får ikke fram slitet
Leser man artikler i britisk presse eller memoarer av de involverte, slår glansbildet sprekker. Jane giftet seg med 23-åringen i 1965, men hadde egne ambisjoner i litteraturfaget. I stedet blir hun redusert til en hjemmeværende 60-/-70-tallshustru som Hawking binder til å ta seg av hans stadig mer hjelpeløse kropp, på toppen av eneansvaret med å stelle og oppdra tre barn.
Filmen er ikke i nærheten av å få fram hvilket slit det var for henne. Fordi filmskaperne vil formidle en plettfri beundring for det innestengte geniet i det forkrøplete legemet, legges forholdet mellom Jane og Stephen inn i en superromantisk story der detaljene er skrevet om. Jeg sier ikke at ikke kjærligheten bandt de to sammen i det virkelige liv, men filmversjonen forenkler og lyver – i kjent stil.
Imponerende hovedrolle
Når man bare vet dette, finnes det en rest å glede seg over. Eddie Redmayne spiller hovedpersonen med en troverdig likhet og ser etter hvert like forkrøplet og syk ut som den ALS-rammede Hawking. Det er imponerende.
Stakkars Felicity Jones blir satt til å skape et yndig portrett av selvoppofrende Jane, men her sliter regissøren langt mer med å få alderen til å tære på henne: Vi møter henne som 21-åring og forlater henne 30 år senere, uten annen endring enn at ungpikehåret klippes.
Jaja.