Men det som holder i massevis, er den brutale realismen i skildringen av hovedpersonen Tsotsi (navnet betyr skurk). Sammen med arbeidsløse venner i en slumbydel i Johannesburg livnærer han seg på å rane uskyldige folk på gata. Kynismen i gangsternes atferd blir skremmende skildret i en åpningssekvens. Det blir en uhyggelig illustrasjon på hvor dødelig volden er blitt i Sørafrika.
Også i forrige ukes premiere, «Get rich or die trying», møtte vi bandekriminalitet med interne krangler, samt en gjengleder med en ulykkelig barndom.
Jeg opplever «Tsotsi» som langt mer interessant. Her får vi menneskelige portretter av gjengmedlemmene, ikke bare klisjéfylt action fra miljøet rundt dem. Regissør Gavin Hood, som også har skrevet manuset, klarer på tilforlatelig vis å la et tre måneder gammelt spedbarn havne mellom hendene på den sjelelig forfrosne Tsotsi. Slik snus hans tilværelse opp ned.
Hva gjør en banditt med et hjelpeløst barn? Det utforsker filmen på en slik måte at man tidvis blir riktig rørt.
Men jeg blir ikke mest grepet av skuespillerne som skjelver voldsomt i leppa og kommer på gråten. Slikt virker som unødvendige signaler (husk nå å grine med!) Langt bedre er møtene mellom Tsotsi og en ung mor i nabolaget. Deres ansikter får kontrastere hverandre, enkelt og naturlig, der de står med hvert sitt barn å ta vare på. Det myke ses mot det harde, gleden mot sårheten, fint symbolisert gjennom svært ulike kunstoppheng i kvinnens fattige stue.
En svakhet med «Tsotsi» er uerfarne skuespillere og noe klossete handling midtveis. Det oppveies dog av alvoret i den sørafrikanske virkeligheten som filmen speiler.
Under apartheid gikk gapet i Sørafrika mellom rike hvite og fattige svarte. Filmen viser med all tydelighet at kløften nå går mellom nyrike svarte og de svarte som fortsatt bor i slummen.
Men det er et poeng regissøren aldri setter spørsmålstegn ved.
kristin.aalen@aftenbladet.no