Da detter du om i ekstatisk beundring, som fjortis ved scenekant. Transvestitter er risikable hovedrollefolk på film, for de fleste oppfører seg som desperate lokalrevy-aktører på billig sprit. Sånn kan Cillian Murphy også virke, der han utleverer transens ekstremiserte kvinnelighet med en stemme som er mjukere enn salmenynning og bevegelser som det bare finnes kiropraktiske betegnelser på. Han spiller Patrick «Kitten» Brady, den lille irske gutten som ble etterlatt på kirketrappa (bare ledsaget av to snakkende rødstruper)og vokser opp i en misbilligende vikarmammas kjoler. «Breakfast on Pluto» går tilsynelatende i stiletthæl-spora etter mange anstrengt fargerike kuriositetsfilmer.
Murphy minner smertefullt om den unge Herodes Falsk. Han opplever bare voldsomt fargerike Village People-ting. Blander seg med de seksuelt ambivalente mc-folka med druidesnakket, finner et indianerrockeband med homoseksuell vokalist, treffer en hagenisseimitator med tourette-sjel, sjarmerer de rare bombe-etterforskerne, forfører en homofil tryllekunstner, bor hos de moderlige peepshow-horene. Hele tida er jåletheten hans så anstrengt at du får følelsen av at filmen gir deg bronkitt.
Det er sånn lenge. Lenge, lenge føles «Breakfast on Pluto » som å være til stede i en eksotistisk tivolidyrkelse av seksuelt plaga minoriteter. Handlingen påstår at Kitten leter etter mora som forlot han-henne, men i det visuelle ståket virker sentimentaliteten som et elendig påskudd, og musikken blir livredningsøvelser for en handling som ikke kan puste av bare parfyme.
Så skjer det noe. Mannedamen vil heller sitte i fengsel enn å leve fritt. Han trygler politimennene om å få bli i cella. Slik oppdager du plutselig det opplagte, langt uti filmen. De outrerte faktene, den påklistra dokkefeminiteten er selvfølgelig et lobotomerende vern mot virkelighet. Dette er en forlatt gutt. Forlatte barn opplever seg som verdiløse. Han kan ikke leve med seg uten å bli en annen.
Seint i filmen oppdager du at «Kitten » er et resultat av utmeldelse. Han er utmeldt av kjønnet sitt. Utmeldt av kjæreste-systemet. Utmeldt av samfunnet, krigen, fordommene, volden og sviket. Og Neil Jordans film blir en sær, følsom og surrealistisk symfoni om de vergeløses vern. Den handler om alle de som må leve på siden av seg selv, fordi virkeligheten aldri ble skreddersydd etter deres størrelse. Det er veldig vakkert og uimotståelig poetisk. Gi det en sjanse.