Først forteller filmen en byssende, humpete og liksom-realistisk halvtime om tre unge (ye fancy 'im, I kno') på utkant-tur i Australia. Deretter forfaller filmen til en detaljert og utspekulert voldsbruk som verken har noe med realisme eller underholdning å gjøre.
«Wolf Creek» er en problematisk film å forholde seg til. Den skal bygge på autentisk historie. Det sanne oppsto sånn: En gang i nær fortid kom en ung australier stavrende ut av villmarka og påsto at han sammen med to britiske jenter var blitt kidnappet og mishandlet av utkant-harryen Mick, som holdt til ved nedlagt gruve et sted bortenfor alt. Politiet fant aldri dette stedet. De fant aldri Mick. De fant aldri jentene. De fant rett og slett ikke noen ting av det den unge mannen fortalte.
Filmen bygger hele sin virkelighet på en mystisk påstand.
Og like ille: Voldens eneste mulige øyenvitne så aldri at jentene ble mishandlet eller drept. All sadismen i filmen har filmskaperne dikta opp — i halvdokumentarismens skjenda navn - som eksotisk underholdning. De har brukt en tvilsom historie og den antatte mordet på to jenter til de mest avskyelige scenene jeg har sett på kino siden møkkasleppet «Saw 2». De har også konstruert en Crocodile Dundee-karikatur som seriemorder-modell uten å ha grunnlag for det og uten å tenke gjennom at mange vil tro de ser en virkelig historie.
Det er løgnaktig, usympatisk og urutinert gjort. Ekkelt: Cassandra MacGrath blir torturert og drept.