Med Ewan McGregor og Naomi Watts i storform. Det er lenge siden jeg har sett en thriller der fotograferingen spiller en så avgjørende rolle. Her er filmmediet brukt til noe langt mer enn å speile fiksjonsvirkeligheten. I stedet handler det om manipulering av bildefortellingen. Personer flyter over i hverandre, til slutt hvem man neimen ikke hvem som er død og hvem som fortsatt lever.
Tja, hva skal man si om handlingen? Jo, det skjer en bilulykke på en bro i New York. Og jo, en psykiater ved navn Sam Foster (McGregor) må steppe inn for en kollega og overta en klient. Pasienten er en ung mann som hører stemmer og vil ta livet sitt. Fyren heter Henry Letham, et navn til forveksling likt «lethal» (dødbringende). Har han drept noen, vil han drepe noen eller er han bare sørgelig skyldbetynget og sinnsforvirret? Ryan Gosling spiller ham overbevisende dystert og febersykt.
Gradvis, men med sikker hånd leder regissøren oss fra trygghet til en slags oppløsning av identiteter. Har nå herr psykiateren kontroll på tilværelsen? Hvem er han egentlig selv? Til slutt sitter du attpåtil og lurer på om det betyr noe at McGregor går rundt i noen underlige høyvannsbukser. Er det bare et retrogrep, eller er han en forvokst guttunge?
Så drar Forster oss inn i en sammenbruddsspiral. Han har fått gullgod hjelp av fotograf (Roberto Schaefer) og redigerer (Matt Chesse) til å lage et febrilt og heftig bildespråk. Enorme husfasader gjør menneskene små og hjelpeløse. Det løpes i stadig trangere trapper for å peke mot illusjonens irrganger. Motivet er velbrukt, men utrolig flott klippet.
Et annet grep er å gjenta bildesekvenser, særdeles stilig i scenen med arbeiderne som hever et flygel opp langs en boligblokk. Små birollefigurer dukker opp på ny og på ny med underlige replikker myntet på hovedpersonene. For ikke å snakke om alle forbipasserende som filmteamet kostymesjef har kledd opp i nøyaktig like klær, to og tre av gangen. Stilig detalj!
Når «Stay» likevel ikke får seks terningøyne, skyldes det at storyen til slutt surrer seg fast i sitt eget nett. Sluttscenene, som mikser fortellingens fortid og nåtid, levende og døde om hverandre, får til slutt alt, men også ingenting til å rime.
Men kjekt var det, lell.
kristin.aalen@ aftenbladet.no