Nå forsøker regissøren seg igjen, men lykkes ikke like godt.
Jeg likte Benignis konsentrasjonsleirfabel. Men ikke alle mente den gang at det går an å møte et ondskapsfullt regime med slik fantasi.
I «Tigeren og snøen» blir svakhetene i regissørens eksperiment tydeligere. Atter en gang spiller Benigni en drømmer. Attilio er en dypt forelsket poet som brått havner i Irak i 2003 for å redde sin kvinne fra døden. Det skjer idet usanske soldater bygger opp til invasjon.
Men fungerer klovneriene i denne tragiske settingen?
Ja og nei. Rent glitrende er ironien i scenen der den selvsentrerte Attilio er tatt til fange av invasjonsstyrkene sammen med en gruppe irakere. — Jeg er italiener, gauler poeten. Og fortsetter skjønt medfangene blir sprø. Vi i Vesten tar for gitt at vår vestlighet skal redde oss ut av krigens gru. Bra spott.
Men like ofte smaker Attilios selvopptatthet mer flaut enn av besk satire. Klovnerier blir til støy mot en bakgrunn vi kjenner fra tre år med tragiske nyheter fra Irak. Som scenen der han spretter rundt i et minefelt uten å begripe hva han gjør. Eller den langtrukne scenen der han blir mistenkt for å være selvmordsbomber.
Det er en lise når klovnen endelig får seg en alvorsstøkk. Intet skal røpes, men bildet sitter pang.
Det blir altså rent for mye skvalder, armfekting og gjentakelser i Benignis spill. Men ingen skal ta fra ham æren for de poetiske fantasiene. Drømmen der han gifter seg til toner framført av selveste Tom Waits, er surrealistisk morsom. Tigeren og snøen dukker nydelig opp.
Hyllesten til kjærligheten kan man også like, iscenesatt i tilbedelsen av Vittoria. Hun spilles av Benignis kone Nicolette Braschi (som i «Livet er herlig»). Slik takker regissøren for at kvinnen i hans liv holder ut med klovnen.