— Dere kommer ikke til å like meg, sier Depp og klør seg demonstrativt i skrittet. Han har så inderlig rett. John Wilmot, jarl av Rochester, var en notorisk drukkenbolt og horebukk, berømt for sine utskeielser i hoffet til den engelske kongen.
Libertineren døde 33 år gammel, høyst sannsynlig av syfilis. Det kulturelle alibiet for overhodet å interessere seg for ham, skal være at fyren hadde en pasjon for teater og poesi.
Han lærte opp sin elskerinne Elisabeth Barry til å bli datidas største kvinnelige skuespiller. Samantha Morton spiller henne med den riktig sta egenviljen hun måtte ha på den tida for å klare seg som kunstner.
Det beste man kan si om filmen, er at Depp overbeviser som et-drikk-og-vær-glad-profet. Skjønt glede og glede, den er etter hvert skrumpet kraftig inn etter år med kynisk rangling. Med innhule kinn, sluknet blikk og et utslitt lem erkjenner fyren brått at han har mistet evnen til å føle - nesten.
Men hvorfor skal vi interessere oss for ham? Det lurer jeg fortsatt på. At Wilmot skulle være en lidende kristusskikkelse, som underteksten antyder, er en latterlig allusjon. For når syfilisen setter inn med byller og galskap, kan man muligens føle med stakkaren, men ikke stort mer enn med en rotte som ligger halvdød i fella.
Regissør Laurence Dunmore benyttet en dyktig fotograf, Alexander Melman. Med en passe delirisk kameraføring og en nitrist brun-grønn-grå fargeskala, raver svirebrødrene rundt i det Sodoma-Londonske hoff så gjørmen skvetter.
«Libertine» er ikke annet enn en illustrasjon av det gamle ordet «skjørlevnet». Man kan heller gå til ordboka for å finne ut hva det betyr.
kristin.aalen@aftenbladet.no