Nyinnspillingen av Mel Brooks' filmmusikal «Det våres for Hitler» er det mest patologiske som noensinne ble laget innenfor virkefeltet til ti fire fingrer og et noteark, og skuespillerne overdriver den naturlige galskapen i seg som koffeinfyrte filialbanksjefer på sensitivitetskurs.
Den skal være sånn. Denne visuelt uansvarlige musikalen skal undergrave god smak med så militant gjennomførthet at den saboterer sin egen humor. Handlingen forteller om en nerkjørt Broadway-produsent som i et desperat forsøk på å tjene penger på konkurs, setter opp musikkspillet «Det våres for Hitler». En utemma dueslag-nazi på hustak har skrevet sin musikalske hyllest til den tyske politikeren. Produsenten gnir seg mot rike enker for å skaffe penger, han lurer med en naiv, uopplevd revisor og han hyrer et slags homofilt konsortium av pastellerte scenekunstnere sånn at musikalen virkelig blir en sikker flopp. Ingen kunstarter i verden bortsett fra sveits-østerriksk lønnetrekkspill har frambragt så mye grotesk, hjernefiendtlig visvas som musikalene. De fungerer som et offentlig akseptert hjemmested for syngergien mellom de bevisst tanketomme. Tenk på den forkle-kledde frilufts-nynna i «The sound of music», tenk på Madonna som argentinsk politikerhustru i «Evita». De var elleville parodier på seg sjøl.
Mel Brooks elsker musikaler, og han elsker å drive gjøn med dem. Sangnumrene i «The producers» er delvis genialt fengende, samtidig som de ugne tekstene speiler en hel sjangers idioti. En sang som «I don't know how to love him» fra «Jesus Christ Superstar» er egentlig hjerteskjærende tåpelig hvis man tenker gjennom den, og kanskje trenger vi en musikal om Hitler for virkelig å se det.
Etter å ha vært scenemusikal på Broadway er Mel Brooks' film blitt film igjen med skuespillere som nesten vrenger utsida inn i bestrebelsene på å lage støtende underholdning. Nathan Lane som produsenten spiller med så nøyaktig finslipt anarki at han nesten ikke er morsom, men trist. Den aldrende speidergutten Matthew Broderick (44 år) vakler rundt med suttekluten parat. 183 centimeter høye Uma Thurman ser ut som en velteferdig Rosenberg-kran eller en isoporfylt Ikea-sjiraff i samme rom som den 20 centimeter lavere Lane og den 10 centimeter lavere Broderick.
I filmen skjer det uunngåelige at musikalen blir en suksess. I 1968 forestilte man seg at det kunne skje ved at publikum trodde det så en satire. Den vrien er egentlig unødvendig nå. Vi elsker alt, og jeg mintes muntert Hitlers eksotistiske operettefakter i «Der Untergang» da jeg så «The producers».