Det beste med «Underworld Evolution» er vampyrheltinnen Selene. I dette ekstremt mannsdominerte helvetet strutter hun av jentemakt der hun selvsikkert strener i skinnende, svart lærfrakk gjennom underjordiske korridorer. Dama spilles utmerket av Kate Beckinsale, med det kjølige alvor som må til når alskens fiender med klør og ekle tenner lurer i hver en krok.
Du, for et slit å være vampyr når du er falt i unåde hos den onde vampyrkongen Marcus! Dessverre tråkler regissør Len Wiseman unødig til med historiske årsaker til at Selene skal kverkes.
Den første halvtimen blir topptung av bakgrunnsinformasjon, først om slaget mellom vampyrer og varulver (lycaner) i 1212, dernest en superkjapp repetisjon av forrige films sluttoppgjør.
Men det blir for mye namedropping og snakk, beregnet på vampyrnerder.
Omsider vet vi hvem som skal slåss. Det jages og spiddes og løpes og skytes og bites. Etter hvert funker det filmatisk ganske bra at blodet i denne underverdenen gir innsyn i offerets tidligere erfaringer. Slik får blodsugerne tak i viktig informasjon.
Det er sagt om de siste 20 års skrekkfilm at effektene har tatt over for affektene. Effekter er det rikelig av i Selenes underverden. Noen skaper vemmelse (oppkutting av et lik for å finne en amulett), andre blir man imponert av (Marcus som grufull kjempeflaggermus).
Når jeg synes «Underworld Evolution» er bedre enn forgjengeren, er det fordi gjenkjennbare følelser tross alt blir viktigere enn actionmas. Kjærlighetsforholdet mellom Selene og varulvhybriden Michael (Scott Speedman) likner det vi mennesker holder på med. Tenke seg til.
I en sjanger der kroppslig ødeleggelse, maltraktering og forvandling over i det dyriske dominerer så sterkt, blir det slående vakkert å se blek, ren hud fra legemer som er så menneskelige. Min santen.
Men at Medietilsynet gir 15-års aldersgrense når hoder kuttes av på tvers, ville ikke passert for få år siden. Sikkert er det at lettskremte må holde seg hjemme.