I stedet for å lage en streit martyrfilm, setter tyskerne i hop et gjennomsiktig stykke fjernsynsteater for grunnskolen, og verre enn det er nesten ingenting.
Sophie Magdalena Scholl og bror hennes var med i Den Hvite Rose, en liten, intellektuell motstandsgruppe i krigens nazi-Tyskland. Filmen forteller om hvordan de ble tatt, forhørt, dømt og henrettet.
For etterkrigstyskere har det vært et uutslettelig mareritt at alle tror at tyskerne sto bak Hitler. Filmen om Sophie Scholl kommer mistenkelig seint og ser ut som om den skal forbedre inntrykket, sjøl om Den Hvite Rose besto av omtrent tjue mennesker. I denne filmen smiler alle småfolka oppmuntrende til landssvikerne, mens øvrigheta hyler og bærer seg som gode pamflett-nazier.
Regissøren lar oss ikke bli kjent med hovedpersonene, men går rett på sak. Søskenparet arresteres, og Scholl avhøres og etterforskes. Dermed går filmskaperne den ideologiske ungdomsskoleløypa: De snille folka har alle de gode replikkene, de slemme brøler en bråte bås. Man har til og med funnet en merkelig figur med halve øyne til å avhøre Scholl, og hun forutsier og støtter EU ved å si at ungdommen ettter krigen vil samle seg til et nytt sterkt Europa. Man merkt die Absicht. Tyskere er best på rein propaganda.
Filmen har to gode scener. Når Sophie samler all sin styrke for å kunne lyve for etterforskeren. Når hun et kort øyeblikk gir uttrykk for rein dødsangst i stedet for martyrisk stolthet foran døden.
Resten stinker.Avhør: Julia Jentsch i en parodisk skildring av nazi-rettssak.