Munro var en livs levende herremann fra Invercargill på New Zealand, født i 1899. Har du virkelig dilla på motorsykkel og fart, vet du sikkert hvilken bragd han gjorde på 1960-tallet. Hvis ikke, dropp leksikonet og la filmen formidle historien.
For dette er nydelig fortalt. Til å begynne kan man tro at Munro er en snurrig kar med rare griller i hodet. Naboene irriterer seg over at han aldri slår plenen, men — vroom-vroom-vroom - herr Munro har siden 1926 mekket i et skur på sin Indian Scott motorsykkel 1920-modell.
Etter nesten 40 års trimming er motoren så bra, tror Munro, at han kan sette ut på sitt livs reise: Til saltslettene ved Bonneville i Utah i USA. Her finnes en halvannen mil lang, flat slette med et unikt veigrep - perfekt for eiere av alskens motorkjøretøyer til å prøve seg på fartsrekorder.
Hopkins svikter som vanlig ikke. Den 68 år gamle, vidunderlig drevne briten har krøpet på innsiden av den fartsfrelste, distré pensjonisten. Slik viser han oss et livlig, hjertevarmt menneske som forfølger sin drøm til tross for skrantende helse. Det er en fryd å se en så usentimental, ujålete og jordnær rolletolkning.
Filmen er litt av en roadmovie. Veien går bokstavelig talt over vann til å begynne med. Vår helt får seg og motorsykkelen over Stillehavet til Los Angeles ved å jobbe i byssa på et skip. Derfra går turen mot Bonneville. Overalt trenger Munro hjelp fra folk han møter, noe han får på grunn av sitt streite vesen.
Regissør Donaldsons manus er klokt skrevet. Det myldrer av episoder og bifigurer som belyser hovedpersonen og lar oss komme på parti med ham.
Når så arrangørene av Speed week i Utah nekter den ikke påmeldte pensjonisten å starte, er vi hekta. Også du vil synes de er større tullinger enn han som har reist halve jorda rundt for å kjøre sitt livs løp på selvmekka sykkel.
Se selv hvordan det går.