Den roaldistiske barnehistorien er hentet fra Christianna Brands barnebøker om pleiersken Matilda, og Emma Thompson har laget et filmmanus som ivaretar den humrende majoritetens behov for flygende bløtkaker og ulufta snusfornuft. Det beste ved filmen er skuespillerne, og de som er så heldige at de ser originalversjonen, vil kunne falle til ro i en slags fonetisk spa av guddommelig engelsk diksjon. Å høre Colin Firth snakke. Å høre Emma Thompson snakke. Det er verd det.
Fra overdrivernes avdeling for mennesker med høy betaling og netthinnefeil kommer scenografene. Det ser ut som de kommer fra Wam & Vennerøds bekjentskapskrets av visuelle avvikere, for dekoratørene har på sett og vis gjenskapt deres «Drømmeslottet» med så mye dopsølt bengalac at beboerne ville kommet sniffeskada til gamlehjemmet. Fargene i denne filmen trenger klyster, og de som laget kostymene, bør melde seg i luka ved de polstrede dørene og ta tablettene sine. «Nanny McPhee» er visuelt så desperat at man frykter for at den kan komme til å skade seg selv.
Handlingen er også det. Den ubehjelpelige og vasete far uten evne til økonomisk planlegging evner heller ikke å ha kontakt med sine sju barn, og derfor blir de så onde at roaldismens opphavsmann antakelig ville ha henrettet dem i dahljotinen. Som i andre barnehistorier rømmer alle barnepasserne fra huset. Men så kommer superdama McPhee med mye ekstrautstyr. Hun kan selvsagt ikke straffe, for vi lever i 2006, da i hvert fall halve befolkningen skal følge lovverket, så derfor har hun magisk kjepp. Det er ikke vanskelig å være høy med kjepp, som det heter. Det hender seg også slik at det dukker opp en rik, men ond tante fra Thompsons dager med Jane Austen, og derfor må Firth gifte seg — og så kommer den onde stemor også derinn.
Alle blir mirakuløst snille. Good enough for me and Nanny McPhee.