Med den rutinert plaga dølaponnien Al Pacino på grusen burde mulighetene vært gode, men «Two for the money» er kjedelig i betydningen «la oss gå ned til stranda og se på når Handel & Kontor surfer på volleyball-bæggene sine».
Gamblere er som gruppe kjedelige mennesker. De utstråler en masse feika lidenskap og samler opp bråte kroppstyngde som gjør dem vanskelige å passere ved automatene på vei ut av varehuset. Å bruke nesten to timer på å se en supergambler komme til New York for å forutsi amerikanske fotballkamper, bli sportsprofetenes skjerm-Messias for deretter å gå den normale amerikanerløypa ner og ut, der er for mye av ingenting. Vi vet fra Bibelen at ingen plen vokser inn i himmelen, og gamblere er gras og McC er et strå.
Mot slutten av midten spiller han nesten film. Jeg skal konkretisere det. Når en skuespiller som vanligvis smiler til speilbildet sitt i heisen, i et guddommelig øyeblikk klarer å formidle sårbarhet, da oppstår det skuespill. Al Pacino gjør det hele tida: Han har så mye sårbarhet at du tror han må ha sittet i Sachsenhausen selv når han brauter på sitt mest brutale. McC ser sårbar ut i to scener i denne filmen, og de er bra. Utover dem er han ei vakker stang med batteri inni.
Al Pacino spiller hva Clint Eastwood var for Hilary Swank, trener og liksomfar. Han er gift med Rene Russo, som mer og mer ser ut som en to meter lang Valborg med bekymringsoverskudd. Pacino tar eks-fotballspilleren med de gylne tipsene inn i familien sin, og der utspiller seg den normale stige-leken som til slutt ender med et skikkelig TVNorge-klimaks. Det vil få Sun-tablettene dine til å skumme.
Firer-terningen er med fordi Pacino og Russo gjør gode jobber og fordi firere likner tåke på Sola.