Jeg skulle ønske hun hadde appellert mindre til de spesielt interesserte hoder og enda mer til følelser vi alle kan kjenne oss igjen i.
Men åpningen er knallbra. Taust talende bilder fra Mehamn, der et flunkende nytt fiskemottak har gått konkurs, blir en slående kontrast til politikerkontorene i Oslo. Grepet med å la ei småjente fra fiskeværet drømme om en framtid i utkant-Norge rører hjerterøtter. En erfaren fisker heller ironisk lut over forrige fiskeriminister: — Svein Ludvigsen er bedre enn sine forgjengere. Han tar livet av oss småfiskere med en gang.
Sterk er Jens Stoltenbergs forskrekkelse over det ordføreren i Mehamn viser ham i snøkavet.
Slik framstår han som troverdig og medmenneskelig, og første halvtime fungerer utmerket. Regissøren får fram gåten om oljeberget Norge: Midt i vår uendelige rikdom finnes det lokalsamfunn der livsgrunnlaget rykkes opp med rot. Hva kan en politiker som Jens Stoltenberg gjøre med det?
Av og til finne en løsning, viser det seg. AP-politikeren går aktivt i dialog med Kjell Inge Røkke om Mehamn. Å være flue på veggen under et slikt møte er interessant.
Andre ganger uteblir de enkle svarene. Etter besøk i industristedet Årdal i Sogn som rammes av nedbemanning, eller hos ulvehatske bønder på Hedmarken, innser Stoltenberg at det bare finnes kompromisser. Den enkle følelsen politikerforakt oppstår gjerne av slikt.
Et sted midtveis i dokumentaren faller temperaturen. Holm har sjarmert oss lenge nok med Stoltenbergs bukseskift og nynning og sofahvil på kontoret, men hun trenger en motor å drive handlingen videre på. Dermed fanges hun av Stoltenbergs strev med å legge et fundament for fjorårets valgkamp.
Det er her følelsene kobles av og jeg må bestemme seg for å være interessert, fordi jeg jo vet fra før at han vant.
Synd, for Holm skal ha masse ros for forsøket på å fange inn den store politiske utfordringen: Hvordan sikre en rettferdig fordeling av godene her på Oljeberget?