Hennes kvinner kakler verre enn maiskåte morgenkyllinger, og når de i tillegg hengir seg rødmende til sosialt bestemt ekteskapsslaveri, sender man en vennlig tanke til kommunismen som kom og gjorde damer til rakettingeniører, kranførere og kulestøtersker.
Men en film som «Stolthet og fordom» sjarmerer og forfører fordi skuespillere så tydelig elsker fjollete roller som disse, fordi historien spreller begeistret av banal romantikk og fordi den så å si blusser barnaktig i sin ukyniske eiendommelighet. Filmen ser ofte ut som en sammenslåing av bladet Hageeieren og Bonytts Toppen Bech-nummer med sin blanding av slottsluksus, rustikk sommerhus-sjarm og lun engelsk fruktbarhet. Det passer godt i januar.
Keira Knightley er åpenbart den beste Elizabeth Bennet noensinne. Austen har idealisert henne hinsides en myrsnipes begeistring, og Knightley belønner forfatterens minne med et rikt, skinnende repertoar av nesten umenneskelig livsenergi. Søstrene hennes sprudler også av landsens oppstemthet. Rosamund Pike (fra «Doom») er så storøyd at man kan miste småpenger i pupillene hennes, og merkelige småjenter som Jena Malone og Carey Mulligan beriker livet på landet med en utrolig variert ubetydelighet.
Damene kommer til å elske den masete mora, for Brenda Blethyn spiller henne slik hun spilte nervøs arbeiderklassemamma i «Secrets and lies». Mennene vil nok en gang kose seg med Donald Sutherland, både for hans milde kulhet og fordi han av og til får kvinnene til å holde kjeft. Simon Woods spiller Mr. Bingley som en slags historisk nerde som har mista frimerkealbumet sitt, og Matthew MacFadden er britenes yndlings-Darcy med den følsomme sjenansen og tristheten til en homofil cowboy.
Austens skriverier er selvfølgelig patetiske, for den friskeste jenta får den rikeste mannen, som dessuten viser seg å være mer sympatisk enn Jesu mor. At hun skildrer et vanvittig prostitusjons-kaos der kvinner var nødt til å selge sitt kjønnsliv for å redde familiens ære og økonomi, forstyrrer forfatterinnen lite når bare de rette damene får de rette mennene. Men OK. Mot slutten møtes Elizabeth og Darcy i en spøkelsesgrå morgentåke som får Knightley til å se ut som en surrealistisk gudinne, og da føler vi styrken i velforma, forunderlig filmkjærlighet.