Makan til film. Her hadde jeg trengt terningen med sju øyne som kollega Arild Abrahamsen fant opp før jul.
Tro ikke at det handler om en naturfilm for spesielt interesserte. Det imponerende er at fortellingen formidler høy vitenskapelig kunnskap om keiserpingvinens parringstradisjoner samtidig som historien løftes opp på et eksistensielt nivå. Det handler om å finne den ene rette, om å elske for å frambringe nye barn, om å sette sitt eget liv på spill for å skaffe mat til avkommet, om å berge det gjennom naturens beinharde vilkår. For en seier for livet og ømheten!
Filmen starter med et plopp! Og vips, der spretter pingvin etter pingvin opp av det trange ishullet for å legge ut på den månedslange ferden. De er akkurat kjønnsmodne, har levd noen år i havet og aner ikke hvor de skal. Men en indre, biologisk klokke styrer dem gjennom is og snø, fjell og vidde til den eneste, avsidesliggende, forblåste sletta der isen er trygg i sommermånedene. Der kan kjærlighetsleken begynne, der kan eggene klekkes, der kan de hutre seg sammen i forsvar for nye kryp som kikker fram under hvite dunmager.
I 13 måneder har den franske biologen og regissøren Luc Jacquet og hans filmteam filmet i ned mot 40 kuldegrader og tidvis storm. De stille dagene har de fanget inn nesten trolske stemninger av øde landskaper der bare pingvinen ferdes. Blågrått og hvitt, farget rosa av lav sol er fargeskalaen som akkompagneres av den guloransje flekken på keiserpingvinenes hoder.
Menneskeliggjøringen av fortellingen skjer gjennom fortellergrepet: Hunn— og hannpingvinene tolkes av henholdsvis en kvinnelig og en mannlig stemme. Følelsesregisteret er stort: Vi skvetter til ved synet av leopardselen og de glupske fuglene som gjerne spiser pingviner. Vi ler med små pingvinunger som sklir på isen og sørger når med de som bukker under i den drepende kulda.
Det er en utrolig historie og en fantastisk formidling av den. Gå mødre og fedre og barn av huse og lær av pingvinen hva det vil si å kjempe for den du har kjær.