Tyrkertyskeren er ikke oppvokst på indre steppene til Djengis Khan uten vann og kloakk. Han er en litt tynn hamburger, men i det øyeblikk han blir stilt overfor muligheten for å skulle behandle et lite barn, må han gå på bærsjekurs til en dum kamerat. Og der påstår de at bebibærsj, som består 80 prosent av surna melk, lukter syv ganger verre enn det verste på jorda.
Men bebien driter i om pappaen er tyrker, og det gjør jeg også. For jeg er lei av filmer som bruker etniske unnskyldninger for at menn oppfører seg som idioter. Sentimental komi-sludring om kulturforskjeller er blitt en næringsvei for de fantasiløse.
«The kebab connection» handler om en sørgelig liten fyr som er byens beste kung fu-regissør, men har følelseslivet til en tegneserieskadd 12-åring. Den tysktyske kjæresten hans blir gravid, og så sier alle de serieproduserte «Heraus fra mitt Haus»-tinga som skal oppstå på film når kulturer møtes. Men den unge mannen med Julius-luggen og hockeynakken er heller ikke moden for pappaskap. Og fordi han er tyrker, kan han ikke holde i håndtaket til en barnevogn. Da syns jeg egentlig han er feil tyrker å lage film om.
«The kebab connection» er laget med en overstadig visuell munterhet av den typen som egentlig kjennetegner énfilms-regissører med idéoverskudd.