Med ensomhet som den vemodige grunnfargen. July er opprinnelig performancekunstner og debuterer som spillefilmregissør. I manuset sitt har hun våget seg på den krevende formen mosaikkfilm, der 10 skikkelser krysser hverandres spor. Det kommer hun heldig ifra.
En av de skrudde personene er den nyseparerte tobarnsfaren Richard. I sin fortvilelse tenner han på hånden sin foran øynene på sønnene den dagen han flytter ut. Via person etter person som så introduseres, skaper regissøren nye varianter av det ensomme middelklassemennesket:
To tenåringsvenninner vil så gjerne debutere seksuelt, men finner bare substitutter for en ordentlig kjæreste. Ei nabojente samler ting til sin egen brudekiste til tross for at hun ikke er stort mer en 10-11 år. Richards sønner på 7 og 14 år lever et ved-siden-av-hverandre-liv der de chatter på internett og involveres i seksuelt ladede samtaler.
Så langt lyder det som opplegget til en ekkel film der lengsel etter kjærlighet og sex glir over i det perverse. Men July klarer heldigvis å holde seg på den menneskekjære siden for eksempel ved å la Richard møte den kvinnelige hovedrollen Christine, spilt av regissøren selv. Også hun er en ensom sjel, men besitter iallfall en sunn, kontaktsøkende varme.
Slik får den vemodige grunntonen klare innslag av glade farger. Det finnes håp om fellesskap for det ensomme middelklassemennesket.
Den erkjennelsen kan likevel ikke skjule at enkelte skjebner i dette debutverket virker uferdige.
kristin.aalen@aftenbladet.no