Det er nettopp svartsynet som redder filmen fra å bli en blåkopi av en velbrukt «Seinfeld»— eller «Friends»-episode. Regissør og manusforfatter Jeremy Robøle raljerer så grusomt med festegjengen i hovedstaden at de til slutt sitter ribbet igjen. Filmskaperen legger opp til at vi skal le av dem som ligger nede. Det gjør vi. Nesten skadefro.
Men det tar tid å introdusere åtte unge voksne i tidlig 20-årsalder: Kvasiintellektuelle Edgar (ennå ikke i gang med studier), festedama Siri (helst hyppige én-natts-opplegg), Steinar (dophekta gjeldsslave), Linda (frustrert forelsket), Alexander (rikmannssønn), Vilde (kjæreste med Alexander), Owe (vil bli skuespiller) og Torbjørn (snill jomfru).
Det blir mye rølpete skildring av dessertgenerasjonen for å banke inn mottoet deres: Gud er død, livet er en fest. Med øl og dop.
Først gradvis oppdager vi individer med ulike behov. Robøles dramaturgi består av episoder der småting skjer. Til sammen viser de at flere helst meler sin egen kake. Heller enn å støtte opp om en venn, sutrer de over egen skjebne. Den (selv)ironiske øksen faller hardest mot mannfolka, vil jeg mene. «Å være menneske er å drite seg ut», sier en av dem lakonisk. Det gjør de til gagns.
Den heftige klippingen kler storyen godt. Det gjør også akkompagnementet med låter av Briskeby, Vidar Busk, Ane Brun, Sofian, Lukestar, Fence og Maria Solheim.
Skuespillerne har amatørteater- og kortfilmerfaring fra før og kommer godt fra det i sin debut på filmduken. Og når man så vet at filmen er en dugnadsproduksjon til 38.000 kroner, blir man faktisk litt imponert.
kristin.aalen@aftenbladet.no