Filmen beveger seg leddløst mellom forskjellige stemninger og filmfortelleriske myter. Den starter med en museumstripp til 1930-tallets New York, der den foreldreløse Annie (Naomi Watts) står på gata iført sin chiffongtynne sjelehud og alle sine skuffelser inntil sjansen byr seg i form av et omreisende sirkus. Det vil si: Ikke sirkus. Jack Black spiller en økonomisk uansvarlig filmprodusent som hyrer den lettlurte dama avgårde på mystisk tur i plimsoller. Han kidnapper også manuskriptforfatteren Adrien Brody. Kaptein Thomas Kretschmann tror han skal til Singapore, men Black har hørt om den hemmelighetsfulle Skull Island. Alle blir lurt av Black, som er filmhistoriens mest sjarmerende kyniker.
Den rustne romantikken i ei skikkelig sjaber skute går over i Conrad-romantikk da «Venture» ankommer den skrukkete tåkeøya i elendig vær mens viltre Jimmy leser «Heart of darkness» på dekk. Introduksjonen av den glemte monsterøya er som et lite eventyr i seg sjøl, der klipper og knauser så skarpe som dragerygger skyter aggressivt opp av den grå havdyna. Og de som ikke husker den opprinnelige filmen så godt, vil få seg et ny visuell oppvåkning da tydelig planterusa urinnvånere kaster seg over en blanda forsamling av filmpyser og sjøfolk. Etter en relativt mild overfart med hovedvekt på glaning og gnål blir det et stilsjokk å bli minnet på at Peter Jackson opprinnelig var en frykta splatter-regissør. Han elsker at gørra flyr.
En drøy time uti filmen kommer Kong. Han har den ekte gorillaens tårnete bakhode og den digre rumpa til en soulsangerinne, og han beveger seg som en litt sur klums. Men Kong har øynene til en sint og skremt ettåring. Den sentimentale apen er et barn. Han leker med den ofra nattkjoledama Watts som når en liten gutt herjer med storesøstras gummi-Barbie, og hun slenger rundt i skauen som tusen nakkeslenger og kronisk hjernerystelse. Det er en snev av Steinbeck i den uerfarne omgangen med mjuke damer. Overgangen fra leketøy til kjæreste skjer med risikabel logikk: Man elsker mest de som gjør motstand. Etter å ha forsøkt å tilfredsstille den sure gubben med sine variténumre, blir dama forbanna og sier: Nei! Apen surner og går. Pulkete, men forelska.
Nå skal ikke jeg fortelle hele filmen i detalj, men akkurat her skjer det som gir historien om King Kong og ensomme Annie en slags dybde. Hun er vant med å være et leketøy som menn og arbeidsgivere kaster bort. Han er vant med å være kjedsommelig diger og uutfordra. Den sinte blondiedokka vekker en ømhet som vi antakelig ikke vil vite så mye om, størrelsesforskjellen tatt i betraktning. Annie møter en svær, trygg fyr som bare bryr seg om henne til døden. En kosete pelspartner til å nyte solnedgangen sammen med. Wow. Det er bedre enn å ha mislykka venninner.
Fra da av utvikler regissøren personlighet til action-Jackson og så splatter-Jackson. I et forrykende virvar av dinosaurer og datakryp, XXL tusenbein, mygg i kråkestørrelse og usertifiserte insektskapninger som du helst aldri ville hørt om. Denne delen av filmen inneholder så mye ekkelt graps at den antakelig ikke er egna for kvinner over 20 år. Når Adrien Brody blir dekket av kakerlakker som er større en schäferhunder, vil de som vanligvis hyler av langbeiner, få en vanskelig dag. Det er heller ikke pent at skipsmannskap får hodene slukt av megamarker.
Den siste delen handler fra New York og er tilegnet mediekritikk og hensynsløs filmgrining. Det spekulative sensasjonshysteriet rundt Kong skal fortelle oss hva underholdning egentlig består av. Folka i salen er oss. Vi er de velkledde kuriositets-narkomane.
Alle vet at Kong skal klatre på Empire State Building. Det er et verdig klimaks, der den stadig mer sørgmodige Naomi Watts tar avskjed med en kjærlighet uten framtid. Men på det tidspunktet er du så sjelebanka av sterke inntrykk at du antakelig hadde begynt å grine hvis noen sa Blenda vasker hvitere.
«King Kong» er en voldsomt vellykka underholdningsfilm som både har skjønne detaljer og blir drevet av en intens lidenskap. Hvis Peter Jackson fortsetter på dette viset, må noen finne opp den syvkanta terningen.