Resultatet er blitt en skjønn liten historie.
Det starter i det traurige, grå velstands-Danmark: En middelaldrende blikkenslager, Keld, er så sliten og passiv i forhold til sin kone at hun forlater ham. Vips har regissøren en stakkarslig figur han kan dytte over gata og inn på nærmeste Kina-restaurant der han kan spise sin daglige middag. Kelds fall ned i ensomheten skildres med stenk av mildt syrlig komedie.
Lykketreffet er at spisestedet eies av en dansk-kineser. Han er nesten like blid som Mister Lee, du vet, han som reklamerer for nudler. Omstendighetene henter den danske blikkenslager ut på kjøkkenet innenfor. Slik får han innpass hos den kinesiske familien som bor der. Snart oppdager han vakre Ling, en kvinne med blodrøde lepper, silkekjole og sølvblanke sko.
Nok sagt. Riktig tilforlatelig spinnes en historie der kjærlighet egentlig ikke skal vokse fram, men gjør det likevel. En fortelling der språk— og kulturforskjellenes høye murer brytes gradvis ned. Og der skuespillerne gjør nydelige prestasjoner, slik nivået er i dansk film for øyeblikket.
Det kunne blitt en plump historie om en vestlig mann som finner sin asiatiske kvinne på falske premisser. Men regissøren har fingerspissfølelse og eleganse nok til å utvikle fortellingen slik at man tror på den. Sannelig, Keld har mer å hente hos en eksotisk fugl enn hos den surnede danske gås han var gift med (for ikke å snakke om deres udannede avkom).
Men er slutten litt feig? Hvorfor ender det som det gjør?
Svaret får du finne ut av selv.