Bare gjør det. Skal du se en eneste film i desember i år, la det bli denne. Fordi du vil få en intens, uforglemmelig filmopplevelse.
For «Skilpadder kan fly» er ikke som nyhetsreportasjene på tv, selv om den er realistisk, og nærmest dokumentarisk i stilen, men ispedd litt velkommen magi. Den er hjerteskjærende og av og til så vond at du nesten ikke holder det ut. Samtidig er den så vakker, og så poetisk fortalt. Og ikke uten humor og fandenivoldsk optimisme.
Historien foregår i dagene før og etter USAs angrep på Irak. Stedet er en kurdisk flyktningleir i Nord-Irak, på grensen til Tyrkia. Voksne kvinner finnes ikke, de gamle mennene er mest opptatt av å få tilgang til tv så de kan få høre nytt om den kommende krigen. Det er barna som rår i flyktningleiren, som holder samfunnsmaskineriet i gang. Spørsmål av typen sykkelhjelm eller ei står definitivt ikke på agendaen her: Her lever ungene av å sanke miner.
«Skilpadder kan fly» er ikke først og fremst en politisk film, det er hverdagsskildringen som dominerer mens ungene gleder seg til amerikanerne skal komme. Med mye skrik og skrål, triksing og miksing, skaffer en driftig 13-åring med tilnavnet Satellitt en satellittantenne som skaffer leiren tilgang på nyhetskanaler — og mye annet tv-rask. Noe som gir ham en lederposisjon i leiren.
Satellitt forelsker seg i Agrin, som bærer på et blindt barn alle tror er lillebroren hennes. Hun har også en annen bror, Henkov, som har mistet begge armene. Glimtvis avdekkes den hjerteskjærende historien til den lille familien.
Og mindre hjerteskjærende blir ikke denne store, lille historien når en tenker på hva som har skjedd i Irak i tiden etterpå.