Egentlig er det lett å like at kjærlighetskomedier kan gjettes. Men ikke med Mark Ruffalo. Når Ruffalo deltar, virker manus-slakkheten som en ekstra fornærmelse som følger en bagatellmessig skuespiller slik dårlig ånde følger halsbetennelse. Ruffalo er virkelig ille. Ikke bare ser han ut som en av Barbra Streisands kadavra-studenter i «Yentl II: Just like a woman», men mannen snakker med en snuesnurt sutrestemme som man ellers må til Hypokondersamfundets æresmedlemmer for å finne maken til. Se på øynene hans. De trygler om resepter. Helst blå.
Reese Witherspoon er også en vanskelig skuespiller. På grunn av at haka hennes ser ut som et verktøy for åpning av vriende rødbetglass, får Witherspoon alltid roller der hun er masete og travel og jobb-orientert. I «Just like heaven» åpner hun showet som en vikarlege med flere enn åtte diagnoser i minuttet. Så kommer den digre lastebilen ut av storbynatta, og snart dukker Witherspoon opp som et slags tante Sofie-spøkelse i sin egen, men nå Mark Ruffalos leilighet. Han drikker. Hun maser.
Spesialeffektfolk lar de to samboerne gå ut og inn av hverandre hyppigere enn pornoskuespillere i førjulssesongen. Men det skjer ikke så mye. Derfor tenkte jeg at dersom bare Ruffalo drar av gårde til Hospitalet og ferker spøkelsesdamas livløse kropp, vil det oppstå en oppstandelse i Tornerosens navn. Det gjorde han aldri. Han fikk bare enda flere tårer i øynene og en så sørgelig stemme at til og med Karita Vekkiblant ville fått den sladda.
Henimot slutten får filmen i fem minutter den farten den burde hatt hele tida, og i nesten ti minutter engasjerer den følelsesmessig på tross av at Ruffalo framleis er mindre mandig enn hva Dustin Hoffman var som Tootsie og Robin Williams var som Mrs. Doubtfire. Men OK. Hagearkitekter er vel følsomme menn. Og de snakker vel som forkjøla frøemner.