Tony Scotts «Domino» er idiotbrorens etterlikning eller hyllest til Oliver Stones «Natural born killers», og den er visuelt stoned hinsides det umiddelbart fordøyelige. Det vil si: Straks du har oppfatta hva Scott driver med, faller den psykotiske filmstilen på plass i historien. Og da Tom Waits dukker opp med visdomsorda og den rustne ansiktsoverflaten, tilgir du også regissørens melankolske stripper-glaning.
«Domino» er et rått, sentimentalt og speisa melodrama om skuespilleren Laurence Harveys villfarne datter Domino som forlater Beverly Hills 90210 (som ikke bare er en metafor i livet hennes) og blir profesjonell forbryterjeger — bountyhunter. Handlingen er løselig basert på noe som ved festlige anledninger kalles virkelighet, men filmen forteller først og fremst en brutal, vill og våt Askepott-baklengs om Prinsessa som blei vaskehjelp.
I Stones «Natural born killers» gjaldt sentimentaliteten småborgerfamiliens kultur-martyrer. Her er det Hollywood-jenta som gjør opprør. I «NBK» spilte Robert Downey jr. TV-reporter, og filmen herja med sitcom-slapset i TV. I denne følges de tre bountyhunterne av et reality-show, ledet av en overstadig kommersiell Christopher Walken og ekstrautstyrt med to ekte «Beverly Hills 90210»-stjerner på selvironi-tripp til helvete. Også Jerry Springers arbeiderklasse-tivoli er med. Rollegalleriet er til å få plysjhud av.
En omsider fullstendig reinkarnert Mickey Rourke spiller bounty-leder med moskusaktig mildhet og en topografi som minner om månens overflate. Edgar Ramirez er den mystiske, hemma latinoskjønnasen Choco som stakk en kamerat i øyet med blyant som 4-åring i Venezuela. Fantastiske Riz Abbasi er eksplosjons-afghaneren Alf, en klassisk filmskikkelse som kommer til å bli kopiert.
De som får problemer med filmen vil antakelig reagere på Keira Knightley i tittelrollen. Middlesex-dama med de ovale Wendy-vokalene og øyenstikker-kroppen ser innledningsvis så forfina ut at du får følelsen av å se Dianas utdrikningslag. Men hun skal spille bortskjemt overklassejente med sjel, så det funker. Fra scenen da gymnasjenta Domino brekker nesa på ei cluelessdokke som kritiserer små bryster, er hun en troverdig martial art-Pippi. Da Domino mot slutten plukker opp maskingeværene og tar en skeiv Rambo, oppstår en filmheltinne som er verdig til å ha redda den lille jenta som kan bli de svartes Jesus. Joda, det er såpass.
Musikken i filmen er sensasjonell, og «Domino» skal egentlig ha en sekser-terning, men akkurat det er forbeholdt de som gidder lese anmeldelser helt til slutt.