Manus og regi er av Joss Whedon, («Buffy the vampire slayer», «Angel»). Starten tynges av en altfor pratsom introduksjon til konflikten. Mannskapet på romskipet «Serenity» har overlevd en galaktisk borgerkrig. Nå må de kjempe dels mot kannibalske vesener kalt «plyndrerne», dels mot den onde lederen av den planetariske alliansen som vant krigen.
Jeg liker humoren i Whedons skildring av mannskapet på «Serenity». Stadig leverer de replikker som punkterer forsøket på å være verdensrommets store tøffinger. Selv skyteglade Jayne (Adam Baldwin) har en god porsjon selvironi.
Whedon skaper en gjeng individer med et visst særpreg. Slik kan den enkelte publikummer finne en figur man (til en viss grad) kan identifisere seg med og heie på i krigen. Men hvorfor løper skjønnheten Inara rundt i aftenkjole? Gjetning: For at vi skal ha noe pent å se på.
Så braker det løs. Igjen og igjen. Gnister fyker, eksplosjoner dundrer, våpen knaller og fartøy farer mellom planetene. Kannibaler knurrer bak gitrene, våre helter kjemper som besatt. Den slemme alliansesjefen har sitt lange, skarpe sverd klar til å spidde motstandere med. Whedon stjeler grådig fra andre filmsjangre til sitt sci-fi-produkt. Mest påfallende i så måte er den synske 17-åringen River, som besørger to elementer på en gang. Dels varsler hun om farer som ligger på lur og avslører komplotter som er begått. I neste sekund forvandles den sarte sjelen brått til en kung-fu-slåssende furie. Et annet element er mennesker forvandlet til kannibaler, som rappes fra zombiesjangeren.
For min del blir det i lengste laget å betrakte universets kamphaner og — høner gjennom nesten to timer. Men gå nå og ha glede av det, dere som har det.
kristin.aalen@aftenbladet.no