Etter hvert blir selv de omtrentlige øyekasta så voldsomme at man må ha sykkelhjelm for å ta dem i mot, og vriene i handlingen er så vanskelige å holde rede på at jeg vil tro det kommer en egen maskin for det fra Sony. På nyåret.
Asiatisk voldsfascisme er til tider nesten uten hemninger, og den visuelle henrykkelsen er nødt til å imponere, men i «Syv sverd» smitter den ikke lenger. Kanskje er det strevet med å holde folk og fortellerplan fra hverandre. Kanskje er det julemat-syndromet: Etter kort tid har øyet satt til livs så mange fete ting at det ser seg om etter ei slank seiakake.
Tittelen og den skjematiske handlingen minner om «Syv samuraier», men ikke filmen. En slags bountygjeng ledet av ei bleik dame som musikkeksperten fra NRK mente var tysk blackmetal-fan, massakrerer landsbyer der man angivelig skal ha forbrutt seg mot kampsport-forbudet. Men en tilfeldig gubbe forbarmer seg over det lille Vi-Vil-Deg-Vel-samfunnet i fjellsidene, og han tilkaller de fem sverd som blir til syv sverd — og de har gravitasjonsforhindrende sveve-evner samtidig som de er i stand til å kutte femten soldatbein med flygende melkespannlokk.
Så langt er det nesten greit. Verre er det at to damer antakelig blir uvenner om samme mann, og at en koreansk sexfange plutselig er prærievandrer sammen med tungsindig landsmann og lengter hjem, mens forræderen herjer med landsbyfolk som rev i ubevokta hønsehus fordi de uovervinnelige var bortreist den dagen. Man henger tungnemt med. Men det er bare såvidt.
Han som spiller general Ildvind er en imponerende skuespiller. Ellers er det mange tryner fra kinesiske Vogue her, og de er pene, men forvekslbare.