Fordi Nokas-saken går her akkurat nå, føles den særdeles relevant.
Ingen i rettssalen på Forus vil si hvem av ranerne som skjøt politimannen i Kongsgata. Ingen av de tre siktede etter hærverk på en dansk våpenfabrikk vil tilstå hvem som brutalt kjørte ned og drepte en politimann. Det siste skjer i regissør Flys film «Drapet», den tredje i en trilogi (de forrige het «Benken» og «Arven»).
Den unge kvinnen Pil og hennes langt eldre elsker Carsten vet sannheten om politimannens død. Men de gjør det de kan for å tie. Hva hjelper det om ett menneske må sone 16 år i fengsel bare fordi noen er drept? sier de til hverandre og håper tidens gang skal døyve smerten etter det som har skjedd.
Men nei. I stedet forfølges de av en regissør som ikke vil sette punktum i diskusjonen om forbrytelse og straff. Fly tvinger Pil, men aller mest filmens hovedperson Carsten, inn i nye erkjennelser. Hva gjør det med de etterlatte av den drepte dersom ingen står til rette for ugjerningen? Når slipper man selv fri fra samvittighetens gnagertenner hvis udåden aldri sones?
Faren med moralske drøftinger i film er at tankestoffet går på bekostning av det visuelle og tvinger fram konstruerte handlingsforløp. En slik grøft falt Fly i i trilogiens første film, «Benken». Der leverte han en altfor traurig skildring av en fyllik og hans forsømmelser, med til dels konstruerte hendelser.
I «Drapet» er alvoret fortsatt skjebnetungt, men personene virker troverdige, spilt av et godt skuespillerteam. Carstens psykologiske nedtur griper etter hvert som mannens øyne åpnes. Bildene av at han seiler i paraglider over stranden funker som symbol på drømmen om å fri seg fra tyngende skyld.
Flys svar er: Det fæle fordamper ikke selv om tida går.
kristin.aalen@ aftenbladet.no