Først virker åpningsbildet tilfeldig, nesten uinteressant: En motorvei skjærer gjennom et tørrgrått landskap. Ormer av støyende biler ruller gjennom filene, lysende med røde baklykter i én kjøreretning, gulhvite i den andre. En enslig, cowboykledd kar vandrer langs en sidevei, som om han søkte etter kyr å fange med lassoen sin.
Men cowboyen har et stort problem: I San Fernando-dalen like ved Los Angeles råder biler og storbyliv, ikke hester og kugutter.
I den andre enden av dramaet lever en haltende kjernefamilie: Hissig far, opprørsk tenåringsdatter og ensom, kuet bror. Løs tråd: En ikke-eksisterende mor.
Det stilige med «Nede i dalen» er at hendelser og personkarakteristikker utvikles smidig og stille. Kugutten jobber på bensinstasjon, sint tenåringsdatter flørter ham med seg på tur, brått er de et par som den hissige faren misliker intenst.
Ennå aner du ikke hva filmen egentlig vil fortelle. Regissør og manusforfatter David Jacobson har mer på lur: Noe har tråklet seg forferdelig til i cowboyens forfrosne sinn. Bilormene med røde og gulhvite bak— og forlykter minner oss på at fyren lever i storbyen. Han kan ikke bare rappe en hest, hente ei ku og løse konflikter med skyter'n.
Edward Norton gjør en glimrende tolkning av den fortapte cowboyen som framstår som mer og mer psykotisk. 18 år gamle Evan Rachel Wood har det rette obsternasige uttrykket i rollen som datteren.
Det som irriterer, er at jeg lurer på hvorfor faren er blitt så hissig og sønnen så kuet. Og hva er egentlig de familiære røttene til den forvirrede cowboyen. Presenterer Jacobson sannhet eller vrangforestilling også der?
Men i det store og hele: Bra studie av et fortapt sinn.