Men antakelig kan langt flere se den. For denne svenske feelgood-pønkeoppvekst-filmen er noe mer enn et treffende årstallsportrett. Dette er historien om Abra og hennes kamp for anerkjennelse for å være en annen enn den det trange, tuperte bygdesamfunnet hennes forventer. Abra er bygdas eneste med hanekam og hun prøver å holde sammen et garasjeband med jenter, på et sted der svaret på alle verdens spørsmål er gjøre seg lekker slik at man får seg type.
Hun rømmer til Göteborg sammen med et kjeppjaget synthrock-band, der vokalisten får en flaske i pannen på lokalet alt i første sang. Sammen med bandets roadie, Millan, tar hun seg jobb på en pølsefabrikk og etter mye om og men setter de sammen pønkebandet Tjenare Kungen!
De mange brytningene i musikken på denne tiden, får sine fintfølte avspeilinger også i de turbulente tenåringssinnene. ELO og danseband stinker. Synth skal kalles Høyre-piano. Men hvordan skal man forholde seg til Ulf Lundell?
Tidvis kjennes skildringene unødvendig stereotype, enda det er en komedie, og handlingen er ikke for innfløkt. Men «Tjenare Kungen» får sin nødvendige energi fra bandfilmdramaturgien, i «The Commitments»-tradisjonen, der alt beveger seg mot et uttalt mål, i dette tilfellet å utgi en singel til jul. Filmen er også godt hjulpet av Josefin Heldéns skjønne, søkende hovedrolletolkning.
Svensk film ligner veldig på svensk film om dagen. Nabofolket har funnet en suksessoppskrift de følger nesten til punkt og prikke. Denne ligner for eksempel både på «Fucking Åmål» og «Tilsammans» og det fleste synes jeg har elementer av «Mitt liv som hund». Men det gjør kanskje ikke så mye når man blir i godt humør av det.