Men tempoet er så masete og øredøvende at man kan bli sliten.
Tro nå ikke at «Brødrene Grimm» er blitt et søtt, nostalgisk potpurri over eventyr som «Hans og Grete», «Rødhette» og «Snøhvit og de sju dvergene». Filmen er snarere en eventyrlig skrøne og en romantisk grøsser. Trekk fra historiene Grimm ble verdensberømte for, veves inn på overraskende måter.
Egentlig var eventyrforfatterne Jacob og William Grimm dyktige vitenskapsmenn. I Gilliams univers blir de til sjarlataner som drar rundt på den tyske landsbygda og lurer folk til å tro at de kan drive monstre og demoner, bare de får gull i lønn.
Filmens egentlige story tar til idet brødrene tvinges til avsløre hvem som stjeler små pikebarn i en landsby. Fra da av trekkes man inn i et storslått eventyrgys: Hvem er den vakre dronningen som samler på jomfrulik for å vinne evig skjønnhet?
Fra da av dras vi inn i den mørke skogen der trær flytter seg og røtter blir fangarmer, der varulven glefser, kråkene krakser og insektene myldrer, der den onde dronningen drar alle til seg med magisk kraft.
Det er blitt en overdådig story med magiske forvandlinger skapt av moderne datateknologi, særdeles vellykket i en glassplintrende sluttscene.
Ikke dårlig heller at fortellingen får en filosofisk dimensjon idet brødrene velger ulikt syn på nettopp det magiske. Mens William tviholder på en realistisk verdensanskuelse, åpner Jacob for magiens makt. Slik dras også vi tilskuere inn i et spill mellom fantasi og virkelighet.
Men Gilliams tempo er heseblesende og spillestilen surrealistisk absurd og overdreven. Verst i så måte er Peter Stormares hysteriske offiserstolkning. Jeg blir lei.
På den annen side — er det snakk om en skrøne, må det fortelles med galskap i blikk.