Det beste kortet regissøren har på hånden, er 13-åringen Petrus A. Christensen. Han gjør en nydelig innsats i hovedrollen som Jim, en tynn, liten guttunge som tøffingene i klassen har gjort til sin slave. Samtidig gjør han sitt aller beste for å hjelpe og beskytte moren sin, en kvinne så fylt av angst at hun ikke tør å gå ut av huset.
Portrettet av Jim er en fin studie av et barn som må takle store vanskeligheter på både hjemme— og bortebane. At storyen er filmet i et vinterkledd Lillehammer ved Mjøsas strender, gir en grei hverdagslig ramme.
Filmens problem er framstillingen av skikkelsene rundt Jim. Å tolke store, overvektige Terje, nytilflyttet gutt i klassen og potensielt nytt mobbeoffer, er krevende. Manuset legger opp til at han skal ta grep som skremmende pitbull, ikke som ynkelig underdanig. 16-årige Jørgen Foss knurrer som best han kan, men det føles som han dyttes inn i et reaksjonsmønster han på ingen måte trives med.
Heller ikke Kristin Skogheim mestrer nyansene i spillet når hun framstiller Jims fryktsomme mor. Rent pinlig er scenen der skuespilleren ramler under bordet, liksom skremt av at Pitbullterje glor inn gjennom vinduet.
Filmen forsøker å være en julekomedie. Å rappe juleevangeliet er morsomt, men de sexifiserte englene er bare plumpe. Og så var det nissen. Da Atle Antonsen deltok i «Tommys inferno» nylig, tydde han til sketsjmanøvre. Det går bedre nå, ganske enkelt fordi rollen som alkoholisert og sorgtung far til Terje gir anstrøk av tragedie å spille på.
Slik det halter på skuespillersiden, hinker det i manuset. Jim forsøker lenge å slippe unna Terje. Vendepunktet som gjør at de to outsiderne omsider blir et Helan og Halvan-par, er altfor tåkete til at det blir helt troverdig.
Godt forsøk, men et stykke igjen til vi kan le boblende og utvungent.