I 2002 var Hobert her med sin sterke film, «Alle elsker Alice», som skildret skilsmisse sett gjennom et barns øyne. Nå gir han oss et kraftfullt drama om lengselen etter å få et barn, om nyfødt liv og plutselig død.
Det er aldeles nydelig å se hvordan Hobert har skapt et manus for modne kvinnelige skuespillere. Til tross for at Lena Endre nylig fylte 50 år og Amanda Ooms 41, tror vi på det filmen forteller: At de er to søstre som litt seint i livet venter spent på å føde hvert sitt første barn.
Der vagger de rundt, høygravide og glade, varmt støttet av omsorgsfulle menn (Jørgen Langhelle og Peter Gardiner). Vakre toner smyger seg rundt en forventningsfull familie. Musikken er laget av Zbigniew Preisner, polsk komponist som satte preg på Krzysztof Kieslowskis filmer.
Filmen handler selvfølgelig om at noe går galt. Det kommer ikke to velskapte barn til verden slik morfar Harry og hans to døtre lengter etter. Hobert borer dypt i tema som fødselsdepresjon, innestengt sorg, søskensjalusi, angst og vrangforestillinger, for ikke å si hallusinasjoner.
Endre og Ooms bærer filmen. Med kraftfull innlevelse formidler de følelser og reaksjoner man tror på. Slik avdekkes urkrefter i sinnet: Den barnløses ønske om å få barn, en mors vilje til å beskytte sitt nyfødte barn.
Jørgen Langhelle gjør en solid rolle som tidsklemmeklemt ektemann. Jeg skulle gjerne sett at regissøren ga Peter Gardiner mer å spille på som Ooms' ektemann.
Mot slutten strever manusforfatter Hobert. I stedet for det klimaks han lenge bygger opp mot, lander han ved hjelp av et forunderlig tilbakeblikk på søstrenes barndom. Fortellingen formidles via dialog og raske glimt fra fortids hendelser. Her har regissøren så mye på hjertet på så kort tid at det er vondt å henge med og vrient å tro på.
Men gå nå og se filmen og sjekk om jeg er for streng. Med sitt dristige alvor våger Hobert seg inn i følelser som norske regissører har til gode å takle.
kristin.aalen@aftenbladet.no