Alle figurene er marionetter, og strengene deres strekker seg inn i himmelen, som et kvasireligiøst budskap om at det finnes en styring og at alle bindes sammen. Omtrent det samme sa Dustin Hoffman i satiren «I (heart) Huckabees». Dokkene er nydelig, men forutsigbart utskårne i røft tre. Ansiktene har samme struktur som garasjeporter, og man får følelsen av at 1970-tallet har gjenoppstått med sitt dystre behov for rustikk velstand og furuvideo. Budskapet er deretter: Ingen bør være fiender, men leve sammen i sameksistens under skjebnens motorsag. De enkle materialene har avla forenkla problemstillinger, slik det ofte skjer med treskaller.
Filmen beveger seg mellom det nesten parodisk tydelige og det innholdsfattig subtile. Når mennesker blir drept skjer det ved at strengene kuttes. Når de fødes, kommer mystiske, tentakkeltynne nytråder ned fra himmelen. Når de settes i fengsel skilles trådene fra hverandre. Når de elsker, går trådene sammen til én. Når de kommer til himmelen, slipper de sine tråder osv.
Historien i filmen forteller om oppdikta folkeslag i oppdikta konflikter, og alle snakker som om de befant seg i et politisk korrekt barne-TV. Som 15 minutter kortfilm ville alt vært både uvanlig vakkert og innholdsmessig berikende. Men dette varer og varer og er til slutt en fornærmende kjedsommelighet av dimensjoner.Oops: Sånn tar ei tredokke livet av seg.