I «Corpse bride» er hovedpersonen en melankolsk dokkeforvanskning av Johnny Depp, og han ser ut slik Kongsgaard-elever gjorde før de erstattet grandiosaen med burgere og armhevninger.
De meget få og svært villfarne som roter seg inn på Burtons film i den tro at den handler om en korpsbrud, vil få sin samtidsfølelse justert. Filmen er først og fremst en bevegelig kunstutstilling. De særegne, karikerte ovaldokkene virker grotesk-vakre på en balansert, trist måte som vil kunne vekke følelser i bensinstasjons-shorts. Omgivelsene fra rundt forrige århundreskifte er grå som tapte hukommelser, og det hviler en silkematt, sutrende skjønnhet av nesten uimottakelig styrke i bildene. Dette er virkelig så fint at du føler deg uverdig.
Men det er først og fremst så lenge handlingen beveger seg blant de levende britene.
Da Burtons lygekryss-historie flytter nedenunder, endrer stemningen seg fra det sørgmodige til det burleske, mer som i «Beetlejuice». Med sine forutsigbare vitser og sitt oppstyrlige svarthumør blir scenene blant de døde noe egentlig unnværlig. Ekte gotere ler ikke.
Filmen handler om den sjenerte Victor som skal tvangsgiftes til sky Victoria. Men da kløna trener på brudgomsløftet i svarte skauen, gifter han seg uforvarende med ringfingeren til et hvilende damelik. Den sterkt forkasta og bitre levningen gjør krav på uvillige Victor, og hvordan skal det så gå med de to elskende, som etter ett minutt med piano er blitt uforklarlig forelska i hverandre?
Handlingen i filmen er svak, men med sine 109 millioner enkelt-fotograferinger representerer den en imponerende håndverksbedrift, og alt som kan skape arbeid for folk i Vesten, må sees på som en velkommen avveksling fra de børsrikes plagsomme lediggang.
Jeg kan ikke helt se for meg den sjuåringen jeg ville ha tatt med meg på dette. Men OK. Hvis han hadde mistet brillene og dessuten led av ørebetennelse. Og som kjent er det underskudd på pasienter i barne— og ungdomspsykiatrien (ironi, ironi).