Fordi far skal ut i krigen og mor stelle syke og sårede, blir fem søsken sendt fra London for å bo hos onkel. Der ønskes de velkommen av en eksentrisk herremann, hans tykke, sure sønn og en forvirret hushjelp. Hennes ordre er: Gå ikke inn i veksthuset.
Det gjør de likevel og finner dermed hulegangen til sjøen der sandtrollet It bor. Han hjelper dem med utfordringene i onkels hus, men ikke alltid slik de venter.
Barneskuespillerne er gode — dette kan britene. Stjernen er Freddie Highmore som har figurert i en rekke filmer det siste året (nå også i «Charlie og sjokoladefabrikken»).
Animasjonen av det 8000 år gamle, skrukkete sandtrollet fungerer teknisk bra. En trøst for voksne seere som gremmes over at filmen er dubbet, er at man kan humre over at It snakker nynorsk!
På sitt beste har «Sandtrollet» et deilig visuelt overskudd som til dels overrasker stort, som når It gir barna englevinger så de kan fly.
Når filmen likevel må nøye seg med en 4-er, skyldes det at storyen ikke gjør så sterkt følelsesmessig inntrykk som den burde. Onkel-skikkelsen til Kenneth Branagh blir bare fjasete og har liten funksjon i handlingen. Hushjelpens rolle blir også for utydelig.
Det sies at barnelitteratur ikke bør ikke ende tragisk. Den regelen etterlever regissør John Stephenson i sin versjon av E. Nesbitts roman. Men den snille slutten slår dermed i hjel forsøket på å vise at et barns dypeste ønske ikke alltid kan oppfylles.
kristin.aalen@ aftenbladet.no